Jeg er ikke helt klar for et nytt år!

Det er tøft å være på vei inn i et nytt år. Jeg føler ikke dette året har vært helt mitt år. Jeg har klart mye dette året, jeg har blitt ferdig med videregående og begynt på studiene, jeg har stått på to eksamener og flyttet for meg selv. Jeg har klart hele året uten innleggelse, i motsetning til året før der jeg hadde to. Jeg kan si jeg er stolt av det, men  er jeg egentlig det? Selvsagt, jeg er gjennomført skikkelig stolt over å ha gjennomført videregående. Ingen trodde jeg skulle klare det, en liten periode gjorde ikke jeg det heller. Den lille perioden før russetida der vi begynte å planlegge, da hadde ikke jeg troa på at jeg skulle klare det, ikke tal om, men jeg klarte det. Det var russ, jeg stod som russ sammen med resten av kullet mitt, jeg var blant en av dem som faktisk stod i alle fag våren 2010! Selv om det var nære nippen at jeg ikke gjorde jeg det! Jeg stod!

At jeg begynte på studiene og flyttet ut var kanskje en feil. Jeg har ikke klart meg så bra, men jeg har klart meg, jeg strøk bare på en eksamen. Det kunne vært verre, jeg kan ta den opp til våren igjen. Jeg har kanskje valgt helt feil linje, men jeg gjør i alle fall noe. Jeg ligger ikke bare hjemme i senga hos foreldrene mine. Jeg lever et såkalt liv.

Et såkalt liv som går ut på å stå opp, gå på forelesninger, legge seg, av og til se litt tv, av og til vaske når det er min tur til det, av og til handle, av og til lage noe mat. Jeg føler ikke det er et liv. Jeg kaller det et såkalt liv. Jeg lever det ikke, men jeg er i alle fall i live. Jeg har overlevd dette året. Jeg syns nesten det er en stor bragd det. Ikke at jeg noen gang har vært i stor fare for å ikke å gjøre det, men så mye dritt det har vært dette året og så vondt det noen ganger har gjort så syns jeg det er en bra ting å ha klart. Jeg har ligget i fosterstiling og gråt av angst jeg har vært så redd jeg ikke har klart å bevege meg ut av senga, jeg har svimla rundt i min egen dritt og smerte, men jeg har klart det. Jeg har klart det!

Men likevel, samme hvor mye jeg har klart å gjennomføre så skulle jeg ønske det ikke var over enda. Jeg skulle ønske det varte litt til, slik jeg kunne sagt med hånda på hjerte at dette var et godt år, dette året er jeg fornøyd med. Så nei, jeg er ikke helt klar for et nytt år, men la det komme som det kommer og la oss håpe på at det blir et bedre år for oss alle.

God nytt år!

Reklamer

Må snart være positiv.

Jeg må snart være positiv. Jeg kan være det i dag 🙂
1. Det er ok vær ut
2. Vi har god mat i kjøleskapet
3. Rommet mitt er ikke så veldig rotete.

Sorry, folkens, men jeg trengte bare å tenke tre positive tanker før jeg står opp.

Hvorfor har jeg det ikke bra?

Ja, hvorfor har jeg det ikke bare bra? Jeg burde jo det. Jeg har jo egentlig ingenting å klage på. Tak over hode, mat i skapet (hat), klær på kroppen. JEG BURDE IKKE KLAGE! Men jeg gjør det likevel. Jeg har det faktisk ikke noe bra inni meg, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor, jeg har jo egentlig ikke noe særlig å klage på. Eller har jeg det? Kanskje det rett og slett bare er noe biologisk feil med meg. Kan vi late som det? Late som det ikke er noe galt, noe som har hendt jeg må snakke om, noe jeg har fortrengt eller noe slikt. Kan vi ikke late som det virkelig finnes lykkepiller. Gå til legen få en pille, ja til og med en sprøyte i baken om det trengs for å så være lykkelig. Ikke ha noen stemmer i hode, ikke ha noe angst i kroppen, ikke være lei eller sliten. Bare være lykkelig. Hvorfor er det ikke slik? Det hadde vært så godt å bare være litt lykkelig.

Ja, jeg ligger ikke lengre totalt neddopa på medisiner, stemmene er litt svakere, jeg kjenner de er der og de gjør vondt, men de styrer ikke livet, de gjør bare så veldig veldig vondt. Ønsker å kutte av meg ørene for å slippe å høre hva de sier, men vet at det ikke virker og håper virkelig jeg aldri blir så desperat! Men det gjør så vondt og i tillegg så herjer angsten så i meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, vet ikke om det er stemmene som har satt det i gang, eller om det er stemmene som er angsten, eller om det er noe helt annet. Det er i alle fall slitsomt. Skulle jeg valgt selv hadde jeg nok sittet og kjederøykt hele tiden, bare for å tro at det hjelper. Det hjelper ikke. Det er greit nettopp når jeg gjør det, det hjelper bittelitt, jeg har noe å gjøre akkurat der og da, men med en gang røyken er stumpa så er angsten like sterk igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, kunne det ha hjulpet å skade seg litt? Nei, jeg tror ikke det. Tror det ville vært like ille like etter på det og. Men hva skal jeg gjøre da? Det er det jeg lurer på hele tiden. Det jeg ønsker å gjøre er å stappe meg full av mat, kutte meg opp for å så sovne, men jeg skal ikke gjøre det. Det hjelper ikke. Jeg føler meg bare enda mer crap etter på. Men hva skal jeg gjøre da? Jo, jeg er nok så tapper, så sterk og så flink og frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Det går vel over til slutt prøver jeg å tenke, men vil det en gang gjøre det? Jeg er helt ærlig redd for å ha det slik her resten av livet. Men, det går nok over, tenker jeg igjen.

Ja, det går nok over, det har bare ikke gjort det enda, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme, reise bort, være en annen, dra et sted og bare være lykkelig, men jeg kan ikke det, det er ikke slik det funker, jeg må bare lide meg gjennom det, men hvorfor gidder jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Vil det en dag bli nok? Kan noen bare komme inn i livet mitt, ta styringa, si hva jeg skal gjøre og gjør livet litt bedre for meg nå? Vær så snill …

Tenk om «lykkepiller» kunne gjøre en lykkelig?

Utslitt

Jeg er sliten, jeg er trett, jeg er svimmel, ja rett og slett utslitt. Hele kroppen gjør vondt, den er så sliten, så sliten. Det gjør vondt uansett hva jeg gjør. Forstår ikke hvordan det går an å være så sliten.  Jeg forstår ikke at det kan gjøre så vondt å være så sliten. Jeg kjenner igjen smerten så alt for godt fra tidligere år, jeg husker så alt for godt hvordan dagene gikk. Jeg husker slitenheten, slappheten, smerten. Jeg vil ikke gjennom det en gang til. Jeg forstår ikke hvorfor dagen i dag ble slik. Jeg håper det er et engangstilfelle. Kanskje jeg bare var sliten, helt naturlig vanlig sliten. Jeg har ingen grunn til det, men likevel, jeg håper det, at jeg bare er sliten. Litt utslitt, en forklaring på det. En logisk forklaring jeg bare ikke kommer på.

Satser på en logisk forklaring som jeg bare ikke kan komme på, og at i morgen blir bedre. At smertene er borte, og jeg er våken og opplagt, og ikke så ufattelig sliten. Håper at alt er borte og glemt i morgen fordi jeg syns rett og slett det er så ufattelig kjedelig, smertefullt og slitsomt og ha det slikt det er nå!

MAT MAT MAT

Jeg er så drittlei! Jeg orker rett og slett nesten ikke mer mat nå. Jeg spiser og spiser og blir ikke mett. Har ikke vært mett en eneste dag her i jula, og jeg har spist en god del. Både ser, føler og vet at jeg har lagt på meg MASSE! Det vises på vekta, det vises på dobbelhaka, det vises på magen. Det er ekkelt ekkelt ekkelt.  Og det verste er at jeg bare vil ha mer mat, vil spise, spise, spise. Jeg blir ikke kvalm, jeg kan trykke i meg middag etter middag, kake etter kake og jeg blir ikke kvalm. Lille julafta hadde jeg tre middag på rappen og jeg ble ville ha mer! Jeg er så lei, så lei.

Det er nesten så jeg savner den tida da stemmene styrte over min egen vilje og nekta meg å spise. Jeg savner i alle fall tida der jeg merket buksene ble for store, jeg savner tida da folk kommenterte jeg hadde tatt av meg. Ingen kommenterer at du har lagt på deg. Det betyr at du er stygg og feit. Jeg hater å være stygg og feit. Det er nesten, bare nesten slik at jeg har lyst å slutte å ta medisinene mine bare for å oppleve det igjen. Selvsagt er stemmestyret plagsomt, vondt, skadelig, ja kanskje farlig, men man blir ikke feit av det! Jeg kunne gå dagevis nesten uten mat. Jeg trengte ikke å stappe noe i meg hele tiden, jeg trengte ikke mat, jeg kunne fint gå uten mat. Jeg kunne farte rundt hele natta og bruke energi. Jeg trengte ikke mat. Jeg var ikke sulten. Jeg var sterk, stemmene gjorde meg sterk. De hjalp meg å stå imot fristelsene. Jeg savner dem. Jeg savner å kjenne at klærne blir større, at jeg blir mindre. Jeg savner komplimentene. Jeg savner å føle meg vel. Jeg savner stemmene. Men likevel vet jeg, innerst inne, at det er egentlig ikke verdt det. Jeg vet det er skadelig, jeg vet det er farlig, men likevel, jeg savner det og jeg klarer det ikke alene. Jeg er ikke sterk nok alene. Kanskje blir det bedre når jeg kommer tilbake til hybelen, der slipper jeg å ha mat rundt meg hele tiden. Da slipper jeg å spise. Ingen mat i skapet – Ingen mat i magen. Jeg vil være sterk, selv uten stemmene. Jeg vil føle meg vel, og jeg trenger ikke være dødstynn for å føle meg det, jeg trenger bare å ikke være feit som nå. Jeg savner å være vakker.

Hvorfor lar jeg ikke bare være?

Jeg satt i stad og tenkte at jeg ville skade meg, følte virkelig veldig for det, også tenkte jeg videre og fant ut at det hjelper jo egentlig ikke å skade seg. Ting blir ikke bedre av det, så jeg gjorde det ikke. Tenk om det bare hadde vært så enkelt. Egentlig så forstår jeg ikke at det bare ikke er så enkelt hver gang. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg bare må gjøre det av og til. De eneste tingene vi absolutt må gjøre uten at vi kan gjøre noe med det er jo bæsje, tisse, puste, sove og spy, sånn generelt sett. Vi kan jo styre alt annet. Vi bestemmer om vi vil dusje, gå, sitte, stå, spise, danse, ja, dere forstår tegninga. Hvorfor kan jeg ikke bare bestemme meg for å ikke skade alltid. Hvorfor gjør jeg det egentlig i det hele tatt noen gang? Jeg klarer ikke å forstå det. Hvorfor lar jeg ikke bare være?