Unnskyld meg, men kan jeg si opp min stilling som venn?

Der er ikke fordi jeg ikke er glad i vennene mine. Det et ikke fordi jeg ikke setter pris på dem. Det er ikke fordi jeg ikke liker å være med dem. Det er ikke fordi jeg ikke trenger dem. Det er ikke noe de har gjort som gjør at disse tankene kommer. Jeg er bare så sliten og så lei. Jeg er fylt til randen av min egen smerte og mitt eget slit. Det er ikke slik at jeg ikke bryr meg om dem. Det er bare fordi det gjør så vondt å vite at de har det vondt at det blir så alt for mye. Selv om jeg kan si at jeg faktisk elsker noen av vennene mine, så gjør det så vondt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg vil være en venn og alltid stille opp, men dere drar meg bare enda lengre ned. Jeg klarer ikke å være der for dere. Jeg klarer ikke være en god venn, derfor vil jeg heller si opp min stilling, iallefall sykemelde meg fra min stilling som venn. Jeg føler jeg har ingenting godt å gi vårt vennskap, jeg føler jeg bare drar dere enda lengre ned. Jeg føler meg ubrukelig som venn. Jeg beklager at jeg er den vennen jeg er, jeg beklager at jeg ikke advarte dere før dere ble glad i meg. Jeg skulle ønske jeg kunne være der for dere, men jeg er gravd ned i min egen dritt og føler ikke jeg kan gjøre dere noe godt så lenge jeg er her. Beklager at jeg ikke klarer å være noe for deg nå, men ikke glem at jeg elsker dere til den dagen jeg igjen kan stå på egne bein og igjen vær noe for dere.

Advertisements

Tro fra en fagmann



Tenk så deilig det er når folk har troa på deg. Når folk vil deg det beste. Når folk faktisk ønsker og hjelpe og å gjøre det som ganger deg. Når de tenker ut løsninger som er bedre for deg enn det som er vanlig.

Slike folk er det ikke så mange av i norsk helsevesen, men de finnes. De er gull verdt. Det er kanskje ikke de som får flest folk friskmeldt. De som andre vil si har størst framgang, men for forbrukere av norsk helsevesen er det disse som betyr mest. De som ikke ser på klokka. De som ikke følger åtte til tre arbeidstida.

Fastlegen min er en slik en, han er en som ringer behandlere som ikke gjør som dem skal, han er en som ringer på ettermiddagene og i ferien for å høre hvordan det går. Han er som presser på de rette knappene for å få fart i ting når jeg selv har gitt opp. Han er en av dem det trengs flere av i norsk helsevesen. Han er en av dem som har betydd noe for meg og virkelig gjort endringer i mitt liv.

Behandleren min jeg hadde på min andre innleggelse var også en slik en. Han var en som gav mye av seg selv, ofte følte jeg at han hadde gitt mer av seg selv til meg, enn jeg hadde gitt til han. Men det fungerte, det var slik jeg begynte å gi til han, det var slik han ble kjent med meg. Det var slik vi fikk en tillit som gikk begge veier. Mange ville sikkert kritisert det han gjorde. Sagt han gav for mye av seg selv. Det har ikke gjort meg frisk ennå, det vil kanskje heller aldri gjøre meg frisk heller, men det skapte en tillit. Det skapte et rom på ca en time i uka hvor jeg bare kunne være meg, om det så handlet om selvmord eller det handlet om politikk eller kunst. Vi kunne snakke om alt, det var ikke sykdom, sykdom, sykdom. Jeg fikk være et friskt menneske og, et vanlig menneske, med vanlig interesser og med vanlige samtaletema, ikke bare et menneske med stemmer og depresjon.

Han må være den jeg har hatt mest framgang med, ikke fordi jeg er bedre enn da vi først møttes, men fordi jeg fortsatt lever og vil kjempe for å en dag bli bedre.

Sannsynligvis, så er jeg nok ikke friskere i dag enn da vi først møttes, noen vil kanskje påstå at jeg er sykere. Men vet dere hva? Jeg har en tillit som gjør det mulig for meg å bli frisk.

Han var en som fortsatte behandlinga med meg da jeg var skrevet ut. Han hadde timer med meg når det passet meg, slik det ikke gikk ut over skolegang eller andre viktige ting. Han var en som ikke bare satt meg på en buss etter en tøff time. Han var en som var med ut og tok en røyk med meg når ting ble for tøffe i timene. Han bar en som gikk den ekstra mila. Han var den første jeg turde å ringe til å fortelle at ting ikke gikk rette veien. Han var den som fikk meg til å føle meg som et menneske og ikke bare en pasient. Han fikk meg til å føle meg verdifull og elsket. Ikke elsket av ham, ikke misforstå, men av verden rundt.

Han var en av dem som virkelig har gjort slik at jeg lever i dag.

Til sist vil jeg nevne en psykolog jeg nesten hadde glemt, rett og slett fordi det var så lenge siden, og fordi hun bare ble en i en lang rekke av bytter. Men for en liten stund siden hadde jeg time hos henne igjen, bare en time for å bli henvist videre til et nytt behandlingssted. Dette er en av de psykologene jeg har hatt lengst og som jeg kanskje hadde minst framgang med, selv om jeg egentlig ikke har hatt den store framgangen med noen av mine behandlere opp gjennom årene. Men dette møtet med henne, halvannet år siden sist skulle vise seg og være det beste møtet med henne noen gang. Ikke fordi vi kom så langt, ikke fordi hun sa noen miraklenes ord som gjorde alt bedre, men fordi jeg møtte et menneske som var imponert og stolt over det jeg hadde fått til på dette halvannet året. Et menneske som dro fram alt det positive jeg hadde fått gjort. Et menneske som pekte på mine positive sider, på min mestring og min framtid. Hun hadde troa på meg og sa jeg kom til å klare hva jeg ønsket. Hun pekte ikke på mine begrensninger, hun pekte på ressursene mine. Hun så meg som et menneske.

Det viktigste en behandler kan huske er at enhver pasient også er et menneske, at enhver pasient har et liv utenom diagnosen og at alle mennesker, pasient eller ikke-pasient trenger å ha et håp om en framtid.

 

Ta kontrollen!

Jeg skulle ønske noen bare kunne ta kontrollen for meg. Si: Nå kan du hvile litt, du slipper å tenke på alt ansvaret, bare legg deg ned og hvil, ikke tenk på alt som må gjøres, rom som må ryddes, bøker som må leses, mat som må lages, bare hvil, jeg tar alt ansvaret, jeg tar kontrollen i livet ditt nå.

JEG TRENGER AT NOEN TAR KONTROLLEN FOR MEG, eller at noen hjelper meg å ta kontrollen selv. Når alt bare raser for lenge av gangen er det så vanskelig å komme seg opp igjen og jeg kjenner at det begynner å rase enda litt lengre ned.

Når skoene blir for store og bussene får tenner

Hvis noen hadde spurt meg hvordan det går i dag hadde jeg begynt å grine. Ikke fordi jeg har det så kjipt, men fordi jeg er så forvirret. Fordi verden er så rar. Fordi alt er så surrealistisk. Fordi skoene mine plutselig ble selvlysende og alt for store. Fordi bussene plutselig fikk skremmende gap med skarpe tenner. Fordi jeg ble redd bussen og vandret gatelangs til jeg fant en buss som ikke var så skremmende. Det er skremmende. Det er forvirrende. Kan noen si hei til meg og spør hvordan det går slik at du senere kan forklare meg at bussene ikke er farlige, at skoene mine er normale, at jeg ikke trenger å være redd. Men man snakker ikke til fremmede på gata, selv ikke når de er på gråten og ser vettskremte ut. Hva skal jeg gjøre med alle de vonde tingene. Det kan jo bli fullt inne i meg.

Gi meg en sjangse

Jeg siterer skuespillet I morgen var jeg alltid en løve med dette sitatet:
Jeg visste det feil og jeg visste det ikke var evig. (om schizofreni-diagnosen)
Er det evig, er det evig? Vil det snart gå over? Er det snart slutt? Går det noen gang over eller er det evig? Jeg vet ikke selv, jeg vet ingenting. Gi meg en prognose, gi meg noe håndfast. Gi meg ett tall, gi meg en prosent. Bare gi meg noe jeg kan gå ut fra. Det trenger ikke å være positivt. Det kan være en av tusen om du vil, bare gi meg noe. Gi meg en av tusen og jeg skal vise deg at jeg er den ene! Gi meg en av en milion og jeg skal vise deg at jeg er den ene. Gi meg et tall, gi meg en sannsynlighet og jeg skal vise at jeg klarer det. Bare gi meg et tall så skal jeg vise hva jeg kan og hvem jeg er. Bare gi meg noe. Hva som helst, noe som viser meg at det ikke varer evig. Gi meg noe som viser at jeg har en kjangs, ja selv om den er en til en million. Ja, bare noe slik jeg kan se at det ikke varer evig. Gi meg noe som gjør at jeg kan si at det ikke varer evig. Noe som gjør at jeg kan bevise at det ikke varer evig, noe som kan bevise at jeg er den ene av en milion.
For jeg tror ikke det nå. Jeg tror ikke det vil gå over. Jeg tror det vil være slik for alltid, ja jeg tror det i min egen fortvilelse. Kan ikke noen si det, si at det aldri vil gå over, at det aldri tar slutt, si jeg ikke vil bli frisk. Si det så jeg har noe jeg kan motbevise. Jeg meg et tall, gi meg en prosent. Jeg er flink med tall, det er det jeg er trygg på. Gi meg noe trygt slik jeg kan overvinne det utrygge og farlig. Gi meg et tall jeg kan motbevise med min stahet. Gi meg noe som sier hvor jeg er, noe som viser hva min virkelighet er. Jeg trenger noe som i det hele tatt kan hjelpe meg. Jeg trenger tall, jeg trenger planer, jeg trenger noe som kan si hvor jeg er, hvem jeg er, hva jeg skal gjøre. Jeg trenger noe håndfast.