Svart på hvitt: psykose

Jeg sørger litt, tenker at jeg egentlig trenger å snakke med noen om det. At det er normalt å reagere. Jeg har intet sted å reagere, ingen å reagere til. Men hva ønsker jeg? Ønsker jeg å gråte? Ønsker jeg å slå i veggene? Ønsker jeg en klem og et falskt løfte om at alt skal bli bra. Hva er det egentlig jeg ønsker og hvordan skal jeg få det til. Er jeg bare ute etter oppmerksomhet? Er jeg oppmerksomhetssyk og bare trenger å bli sett? Men jeg har da vel en god grunn til å trenge noen, nesten hvem som helst, bare noen som kan trøste litt, gi litt håp, hjelpe meg å sette ting litt i perspektiv, noen som ikke tror at dette er enden på livet.

Jeg har egentlig visst det lenge, i alle fall nesten visst det, ikke helt hundre prosent sikkert, men nesten. Psykose. Det er et skremmende ord. Det har vonde, skumle og skremmende assosiasjoner. Det er alvorlig, det er skremmende, det er ikke meg! Jeg vil ikke være syk! Jeg vil være lykkelig. Danse på blomstrede enger under blå himmel. Jeg vil ikke innse realiteten! Hvorfor reagerer jeg så på det? Det er jo en ting jeg har ant lenge. Det er en ting så mange behandlere har trodd før og. Det er noe jeg har hørt til tid og annen i flere år, hvorfor reagerer jeg så sterkt når jeg får det svart på hvitt?
PSYKOSE + DEN GRØNNE = HJERTESMERTE
Er det egentlig en så big deal? Overdriver jeg? Det kom jo ikke overraskende på, men det kom så mye på en gang. Det var ikke psykose, vi sees på mandag. Det var så mye mer. Det var psykose, intervju, ny behandler, studier, symptommestring, innkallelser, hensyn, leve. Å leve mitt liv, med eller uten psykoser. Å ta hensyn til sykdommen. Jeg har visst det lenge, at jeg burde det, men nå har jeg det svart på hvitt. Det er annerledes da. Da må jeg virkelig gjøre det. Men tenk om jeg ikke vil det. Tenk om jeg vil leve livet nøyaktig slik jeg selv ønsker for det er nemlig det jeg vil! Jeg vil ikke ta hensyn til en teit sykdom, jeg vil ikke ha begrensninger! Jeg vil klare å gjennomføre studiet slik jeg har planlagt, jeg vil ikke ta hensyn, jeg vil klare det på tre år, ikke fire, ikke fem, men på tre år. Jeg vil kunne gjøre hvordan jeg vil, når jeg vil uten å tenke på søvn, mat, hvile, medisiner. Jeg har jo bare lyst å leve et helt normalt enkelt liv uten psykoser. Jeg har ikke lyst å bytte behandler, jeg har ikke lyst å være syk, jeg har ikke lyst å møte andre med lignende problem FOR JEG HAR IKKE LYST Å HA NOE PROBLEM SELV! Jeg vil ikke trenge noen spesialist i psykose, jeg vil ikke slite med det.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle reagere slik her.

3 kommentarer

  1. Jeg tror du reagerer slik fordi det virker så endelig. Det kan kjennes som en har fått en ufravikelig dom. En fordømmelse som passiverer deg.

    Jeg tror det tar tid å ta innover seg, å kalle det en psykologisk og eksistensialistisk krise er ingen overdrivelse. Som ved andre kriser tar rystelsen tid, men når den legger seg og du klarer å akseptere og se at du er mer enn diagnosen, da klarer du også å rette blikket framover, gjøre det du må og aldri slippe øynene fra målet, hva det nå er for deg.

    Du kommer deg gjennom dette!

  2. Tilbaketråkk: Svart på hvitt, og nå litt grått | Grønne Drømmer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s