Tro fra en fagmann



Tenk så deilig det er når folk har troa på deg. Når folk vil deg det beste. Når folk faktisk ønsker og hjelpe og å gjøre det som ganger deg. Når de tenker ut løsninger som er bedre for deg enn det som er vanlig.

Slike folk er det ikke så mange av i norsk helsevesen, men de finnes. De er gull verdt. Det er kanskje ikke de som får flest folk friskmeldt. De som andre vil si har størst framgang, men for forbrukere av norsk helsevesen er det disse som betyr mest. De som ikke ser på klokka. De som ikke følger åtte til tre arbeidstida.

Fastlegen min er en slik en, han er en som ringer behandlere som ikke gjør som dem skal, han er en som ringer på ettermiddagene og i ferien for å høre hvordan det går. Han er som presser på de rette knappene for å få fart i ting når jeg selv har gitt opp. Han er en av dem det trengs flere av i norsk helsevesen. Han er en av dem som har betydd noe for meg og virkelig gjort endringer i mitt liv.

Behandleren min jeg hadde på min andre innleggelse var også en slik en. Han var en som gav mye av seg selv, ofte følte jeg at han hadde gitt mer av seg selv til meg, enn jeg hadde gitt til han. Men det fungerte, det var slik jeg begynte å gi til han, det var slik han ble kjent med meg. Det var slik vi fikk en tillit som gikk begge veier. Mange ville sikkert kritisert det han gjorde. Sagt han gav for mye av seg selv. Det har ikke gjort meg frisk ennå, det vil kanskje heller aldri gjøre meg frisk heller, men det skapte en tillit. Det skapte et rom på ca en time i uka hvor jeg bare kunne være meg, om det så handlet om selvmord eller det handlet om politikk eller kunst. Vi kunne snakke om alt, det var ikke sykdom, sykdom, sykdom. Jeg fikk være et friskt menneske og, et vanlig menneske, med vanlig interesser og med vanlige samtaletema, ikke bare et menneske med stemmer og depresjon.

Han må være den jeg har hatt mest framgang med, ikke fordi jeg er bedre enn da vi først møttes, men fordi jeg fortsatt lever og vil kjempe for å en dag bli bedre.

Sannsynligvis, så er jeg nok ikke friskere i dag enn da vi først møttes, noen vil kanskje påstå at jeg er sykere. Men vet dere hva? Jeg har en tillit som gjør det mulig for meg å bli frisk.

Han var en som fortsatte behandlinga med meg da jeg var skrevet ut. Han hadde timer med meg når det passet meg, slik det ikke gikk ut over skolegang eller andre viktige ting. Han var en som ikke bare satt meg på en buss etter en tøff time. Han var en som var med ut og tok en røyk med meg når ting ble for tøffe i timene. Han bar en som gikk den ekstra mila. Han var den første jeg turde å ringe til å fortelle at ting ikke gikk rette veien. Han var den som fikk meg til å føle meg som et menneske og ikke bare en pasient. Han fikk meg til å føle meg verdifull og elsket. Ikke elsket av ham, ikke misforstå, men av verden rundt.

Han var en av dem som virkelig har gjort slik at jeg lever i dag.

Til sist vil jeg nevne en psykolog jeg nesten hadde glemt, rett og slett fordi det var så lenge siden, og fordi hun bare ble en i en lang rekke av bytter. Men for en liten stund siden hadde jeg time hos henne igjen, bare en time for å bli henvist videre til et nytt behandlingssted. Dette er en av de psykologene jeg har hatt lengst og som jeg kanskje hadde minst framgang med, selv om jeg egentlig ikke har hatt den store framgangen med noen av mine behandlere opp gjennom årene. Men dette møtet med henne, halvannet år siden sist skulle vise seg og være det beste møtet med henne noen gang. Ikke fordi vi kom så langt, ikke fordi hun sa noen miraklenes ord som gjorde alt bedre, men fordi jeg møtte et menneske som var imponert og stolt over det jeg hadde fått til på dette halvannet året. Et menneske som dro fram alt det positive jeg hadde fått gjort. Et menneske som pekte på mine positive sider, på min mestring og min framtid. Hun hadde troa på meg og sa jeg kom til å klare hva jeg ønsket. Hun pekte ikke på mine begrensninger, hun pekte på ressursene mine. Hun så meg som et menneske.

Det viktigste en behandler kan huske er at enhver pasient også er et menneske, at enhver pasient har et liv utenom diagnosen og at alle mennesker, pasient eller ikke-pasient trenger å ha et håp om en framtid.

 

3 kommentarer

  1. Tilbaketråkk: Av og til drømmer jeg … | Grønne Drømmer

  2. Utrolig sant det du skriver ❤ utenom diagnoser og slikt så er man et vanlig menneske som skal leve i denne verdenen.

    Så godt å høre om han psykologen som gikk den "ekstra mila" for deg. Som var der for deg og som gjorde at du følte tillit 🙂 sånne behandlere som han burde det vært flere av 🙂
    Har man ikke tilitt til behandleren, så blir man ikke hjulpet! Tilitt er det første man trenger å føle i forhold til en som skal hjelpe.

    Bra skrevet 🙂

    Klem ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s