Det er ikke en ekte sykdom

Det er ikke en ekte sykdom, det er ikke som kreft, du kan ikke dø av det.
Vil du jeg skal barbere av meg alt håret, slik jeg ser syk ut? Vil du jeg skal ligge i en seng på sykehuset og motta blomster og bamser? Vil du jeg skal ha gips på armen og bandasje rundt hodet? Ville det vært lettere å forstå jeg var syk da? Ville det vært lettere å akseptere da? Kunne du tatt hensyn da?

– I fjor var jeg så syk jeg holdt på å dø. Det er skikkelig skremmende å tenke på egentlig.
– Å, kan jeg spørre hva du feilte da?
– Jeg var deprimert.
– Å…

Det blir alltid slik en stillhet når jeg sier det slik. Det ikke ofte jeg sier det slik, men det har hendt. Litt fordi jeg vil teste andres reaksjoner og av og til bare fordi det passer seg.
Men det blir alltid en slik pinlig stillhet, som om jeg prøver å være lik dem som har en somatisk sykdom, som om jeg tror jeg er likeverdig andre, med ekte sykdommer.
Men vet du hva? En psykisk lidelse er en sykdom på lik linje som kreft eller magesår. Man kan ikke alltid se det, men det er fortsatt en sykdom. Man har lik rett på helsehjelp som andre. Det kan være like traumatisk å ha en psykisk lidelse som å være fysisk syk.
Men du holdt jo ikke på å dø, du ville det jo selv!
Vet du? Jeg ville ikke dø. Jeg var livredd for å dø. Jeg oppsøkte hjelp, så redd var jeg for å dø. Jeg sa det rett ut. Jeg sa at fikk jeg ikke hjelp nå kom jeg til å dø. Så redd var jeg for å dø.
Men da ville du jo egentlig ikke dø?
Nei, jeg ville ikke dø, men sykdommen min ville dø. Man beskylder vel aldri en med kreft for å ville dø bare fordi kroppen er syk? Det var sykdommen min som ville dø og jeg hadde ikke kontroll på den. Er man syk trenger man hjelp, slik er det bare. Hadde jeg ikke fått hjelp kunne jeg ha dødd, ikke fordi jeg ville det selv, men fordi sykdommen jeg hadde tok kontrollen slik jeg ikke klarte å tenke selv. Sykdommen fikk meg til å gjøre og tenke ting som ikke var mine tanker. Det var syke tanker og syke handlinger.
Skal man beskylde noen for at immunforsvaret svikter. Det er en handling kroppen gjør uten at personen vil det selv, akkurat som at min sykdom gjorde at jeg ville dø. Det var jo ikke noe jeg kunne styre.
Jeg er veldig glad jeg bor i et land hvis psykiske og somatiske sykdommer er likestilt når det kommer til behandling og nesten like rettslig sett, men det gjør meg trist at det blir en slik pinlig stillhet hvis jeg forteller at jeg er psykisk syk. At folk ikke kan forstå og respektere at jeg er syk på lik linje som andre.
Jeg kan ha dager hvor jeg ikke orker å gå ut på grunn av jeg er lenket til senga av angst, akkurat som du kan ha dager du ikke orker å gå ut på grunn av at du har irritabel tarm og derfor er lenket til toalettet. Jeg er ikke doven, jeg er syk. Du bruker handikaptoalettet fordi du sitter i rullestol, jeg bruker det fordi jeg har angst. Det er også er handikap. Det er ikke fordi jeg er doven og ikke gidder og gå til de andre toalettene, det er fordi jeg har et handikap som heter angst. Du kan ikke se det, derfor ser du kanskje stygt på meg når jeg kommer ut av handikaptoalettet, men hva vil du jeg skal gjøre? Ha en lapp festa i panna mi hvor det står jeg er syk og som forklarer hvorfor jeg ikke kan bruke de vanlige toalettene?
Jeg skulle virkelig ønske at noe allment akseptert å være psykisk syk og at det ikke er noe å skjule. Jeg skulle ønske det ikke var tabu eller en skam og være syk. Psykisk som somatisk. Det er alt helse og man har etter menneskerettighetsloven rett på helsehjelp. Man har rett på respekt, likestilling, tilbud og behandling akkurat som alle andre som er syke her i landet.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s