Jeg vet hvor haren hopper

og det gjør vondt.

Jeg ser tydelig at det går nedover. Jeg vet jeg har sagt det så mange ganger før. Jeg vet at jeg kanskje klager over det. Men det verste er når jeg vet det går nedover. Det er verre enn når jeg er på dypeste dalen. Jeg vet det helt bevisst, jeg har full innsikt i at ting ikke går rette veien, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slippe. Jeg ser det som i sakte filmen at jeg faller og faller, dypere og dypere og det er ingenting jeg kan gjøre. Vær så snill, redd meg!

Reklamer

2 kommentarer

  1. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier! Vi har ikke samme sykdom, men følelsene rundt sykdommen er temmelig lik en del ganger. Det er tankevekkende og sier litt om at følelsene er universelle og ikke nødvendigvis knyttet til diagnose og de konkrete problemene. Å reagere og synes det er vanskelig å miste ressurser (for en periode) vekker følelser som er helt naturlig, teker jeg.

    Håper du sammen med behandlere klarer å finne måter å håndtere det på som bevarer den gode følelsen av mestring, til tross for at det er tungt og du står på toppen av utforbakken nå.

    Hold fast ved ressursene du har, slik at du ikke glemmer at de finnes når du er blind av kaoset inne i deg. Hold fast ved målet ditt, husk at du er mye mer enn sykdommen!!

    Klem fra meg (hvis du vil ha en)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s