For syk til å leve drømmen.

Jeg har for første gang ikke gjort noe, bare fordi at jeg ikke tror jeg kommer til å klare det. Jeg har tenkt at jeg er for syk. At det ikke kommer til å gå bra. At jeg ikke burde gjøre det. Og det gjør skikkelig vondt. Jeg vil ikke si hva det gjelder, men det er en relativ stor ting, noe jeg hadde gledet meg til, noe jeg hadde sett fram til, noe jeg virkelig ville og virkelig gledet meg til. Det gjør kjempe vondt. Jeg har aldri merket så godt at det har vært noe gale som nå. Men det kommer vel nye sjangser en annen gang.  Man blir ikke frisk på en dag, og som min behandler så, nok ikke et år heller, om man noen gang blir det. Men jeg ønsker så veldig å leve et «normalt liv» og det vet han like godt som meg, og det er jo egentlig en trøst.

Jeg trenger ikke å ha et steinansikt

For å være helt ærlig så har jeg mistet litt håpet etter at jeg fikk vite utredningene hadde slått ut på en eller annen form for schizofreni, og jeg vet at det ikke er verdens undergrunn og alt slik, men jeg fant ut i går at jeg kan være trist. Det gjør vondt å få en diagnose. Man blir selvsagt ikke en diagnose, men man kan bli trist. Det forandrer livet, man blir usikkert på fremtiden, man får en prognose, og for å være helt ærlig så vet jeg ikke om jeg blir frisk. Jeg vet ikke om jeg er en av dem som klarer å takle livet, jeg vet ikke om jeg noen gang klarer å gå ut i full jobb, jeg vet det er en arvelig sykdom og jeg er enda reddere enn før for å få barn. Jeg vet de kan bli slik som meg. Jeg vet ikke om jeg vil ha barn hvis jeg vet at det er en risiko for at barnet mitt blir sykt. Jeg vet ikke om jeg vil ta den kjangsen. Gi et annet menneske samme sykdom som jeg har, bare fordi jeg vil ha barn. Jeg slo opp og så hvor stor prosent det var for at barn av schizofrene også ble det eller fikk andre psykiske lidelser. Det gjorde vondt. Tall har alltid vært min venn. Jeg har elsket tall, lekt med tall, regnet og utformet systemer, men nå, sånn helt plutselig så ser jeg på tall som en fiende. Jeg vet jeg egentlig burde se på det som en ressurs, tenke positivt, men jeg klarer ikke det, ikke enda. Jeg har alltid tenkt som Hannah Montana, one in a million, ja hvorfor kan ikke det være meg? Hvorfor kan ikke jeg være den som blir frisk? Akkurat nå ser jeg bare frykt, men kjenner jeg meg selv godt så vil det endre seg, jeg trenger bare litt tid til å svelge unna frykten og fokusere på det positive. Det kommer kanskje til å ta litt tid, men jeg håper at jeg en dag vil være der igjen. I dag så jeg på dagsrevyen (eller noe slikt) om Karin Yrvin fra AP som gikk ut med at hun var bipolar og hun sa Jeg var veldig lei meg, usikker på fremtiden og hvordan livsmulighetene mine ville bli. Etter at hun fikk diagnosen, og det er akkurat slik jeg og føler. Det er visst normalt å føle slikt, jeg har bare tenkt at jeg må holde et steinansikt, at jeg ikke skal la meg påvirke, MEN DET ER FEIL! Jeg trenger ikke det. Jeg har lov til å reagere, og det er godt. Det viser at jeg er et menneske med føleleser. Jeg kan være lei meg om jeg vil, og jeg er det nå.

 

Innelåst på doen.

Innelåst på doen, livredd for alt utenfor. Livredd for skyggene bak døra. Livredd for hvem som kan være hvor som helst. Livredd for lydene i huset. Livredd for bildørene som slår uten for. Livredd for turgåerene som går uten for huset. Livredd for alt rundt. Det er når slike ting skjer at jeg er så veldig takknemlig for at jeg har mennesker som kan ringe til meg og snakke med meg, slik jeg skal tørre å åpne dodøra og gå ut til virkeligheten igjen, som er litt mindre skremmende med en venn på telefonen som trøster og forsikrer meg om at det egentlig ikke er noe å være redd for og at jeg har en Gud som passer på meg.

Tomrom i tiden

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne huske min egen sykehistorie, at jeg kunne huske hva som skjedde når og når jeg hadde det hvordan og hva som skjedde da og hvorfor ting var som de var, men når jeg tenker tilbake husker jeg ingenting. Dager, uker, måneder, år, alt er en eneste suppe. Noen episoder husker jeg selvsagt, noen hendelser kan jeg skrive årstall på, ja til og med årstid på. Kanskje hvilken tid det var, store hendelser som var i nærheten. Det er ikke bare de dårlige periodene jeg ikke kan huske, men jeg klarer ikke å huske de gode periodene, når jeg hadde det bra og alt bare var fryd og gammen. Når folk spør når jeg hadde det slik sist, eller når ting startet kan jeg ikke svare. Jeg kan kanskje nevne en gang tidligere jeg har hatt det slik om det skjedde i nærheten av en hendelse som bare har skjedd en gang, da kan jeg kanskje klare å huske det, men er det ting som skjer hvert år eller flere ganger i året kan jeg ikke si hvilken av gangene det var. Jeg savner store deler av livet mitt. Av og til vil jeg bare spørre folk rundt meg om hjelp til å huske hva som har hendt, men jeg syns det er så skremmende, skremmende at jeg ikke husker det, skremmende hva som har hendt, skremmende at andre vet mer om min fortid enn meg.
Tenk om alle rundt meg bare kunne gått sammen og skrevet en veldig detaljert biograf om meg slik at jeg kan finne ut hvem jeg selv er.

Å leve et «normalt liv»

Det var noen ord som stakk i meg i dag. Å leve et «normalt liv.» Ikke et normalt liv som å gå i vanlig klær, ha en kjedelig frisyre, bli en grå mus. Nei, mer et normalt liv som å fungere i det daglige. Klare mine mål. Å leve et såkalt normalt liv er ikke i mine øyne å ha en åtte til tre jobb, ha to barn, stasjonsvogn og mann. I mine øyne er å leve et såkalt normalt liv det samme som å leve et liv jeg er fornøyd med. Et liv hvor jeg gjør så godt jeg kan med det jeg har. Men likevel stakk ordene Å leve et «normalt liv» i meg i dag, spesielt når ordene hjelp til stod foran.
Jeg har alltid vært ei jente vil klare seg selv, og kommer nok alltid til å være det selv om jeg kanskje ser at jeg faktisk trenger hjelp på en eller annen måte.

Schizofren, jeg?

Normalt sett ville jeg ha sittet og googlet schizofreni nå, men jeg orker ikke.  Jeg skulle slukt inn alt jeg kunne finne om det og bare lest og lest og lest, men jeg orker ikke. Jeg er utslått, sliten, kvalm, irritert, forbannet, ja egentlig så er bare hele meg et følelsesmessig kaos. Et kaos, det er alt jeg føler jeg er nå.

«Verden blir kaotisk og uforutsigbar, og umulig å forholde seg til.» Sitat fra psykologiboka mi om schizofreni, veldig passende.

Det er alt det jeg ikke får gjort som gjør så vondt.

Det er alt det jeg ikke får gjort som gjør så vondt.
Det er det som gjør vondt.
Alt jeg opplever kan jeg overleve.
Men det er det jeg ikke gjør som jeg savner.
Det er å springe barbeint på grønne enger.
Å feste til de sene nattetimer.
Å være fri og frank som enhver annen tenåring.
Å kunne gjøre det jeg vil, når jeg vil.
Å leve et drømme liv uten like.

Det er store drømmer.
Jeg vet, jeg vet.
Det er noe de færreste opplever,
men hvorfor kan ikke jeg være en av dem?
Hvorfor kan ikke jeg leve drømmen?
Jeg vil ikke tenke begrensninger.
Jeg vil ikke tenke konsekvenser.
Jeg vil ikke vite at alt jeg gjør,
gjør jeg på bekostning av noe annet.

Jeg har angst.
Det koster meg mye å gjøre ting som ikke koster noe for de fleste.
Jeg kan bli redd for å ta bussen.
Jeg kan bli redd for å handle i butikken.
Jeg kan bli redd av ingenting.
Jeg kan bli redd i senga mi.
Jeg kan bli redd på kjøkkenet.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir redd.
Det er ingenting som sier at jeg burde bli redd.
Likevel blir jeg det.
Det knytter seg i magen.
Det gjør vondt i brystet.
Alt går rundt for meg.
Jeg er livredd.
Jeg er sikker på at jeg skal dø.
At noe galt skal hende.
Men det gjør ikke det.
Det gjør aldri det.
Det går bra hver eneste gang.
Jeg trenger ikke å være redd.
Men det vet jeg ikke når angsten slår inn.