Kjære sykepleier

Kjære sykepleier.
Du som skal pleie syke,
du som skal være min advokat.
Vær så snill å se meg litt,
gi meg litt av din dyrebare tid.
Vær så snill
gi meg en hånd og holde i,
et trøstende ord.
Jeg er så redd,
og du løper så fort i fra meg
Kjære sykepleier,
ser du meg ikke?
Sårene jeg har,
har jeg laget selv.
Jeg vet det like godt som deg.
Men si meg kjære sykepleier,
har jeg ikke rett på pleie slik som alle andre?
Si meg kjære sykepleier,
er jeg mindre pasient enn andre?
Forstår du ikke hvor tøft det er
å be om hjelp når jeg vet,
like godt som deg at skadene jeg har
er selvforskyldt.
Hvorfor ser du ned på meg?
Feier meg bort,
og gir meg skylden for å være syk?
Ja, kjære sykepleier,
skal du ikke pleie syke,
skal du ikke pleie meg?

Advertisements

Jeg savner deg

Jeg savner deg. Jeg savner tiden vi hadde sammen. Jeg savner å føle meg trygg. Jeg savner å vite at jeg har deg der. At jeg kan komme til deg og føle meg trygg. Vite at du vil det beste for meg. Vite at jeg kan si alt til deg. Vi gikk gjennom mye samme, flere epoker, perioder, opplevelser. Viktige ting i livet mitt. Det føles veldig veldig tomt uten deg og jeg føler det er feil. Ja, det var deg som hadde tid, det var deg som støttet og fulgte meg opp. Det var deg jeg hadde tiltro til og det var deg som fikk meg på rett vei. Men det føles så veldig veldig feil å savne deg. Du var jo bare min behandler. Min behandler i et og et halvt år. Ikke lange tiden, men vi var gjennom så mye og jeg savner deg, uansett hvor feil jeg synes det er. Du var jo bare min behandler, har jeg lov å savne deg for det?

Noen ganger drømmer jeg om helbredelse

Noen ganger drømmer jeg om at Gud skal helbrede meg. At jeg skal bli fri for alle plager og kunne leve et liv som jeg selv tenker at jeg var tenkt til å leve. Men samtidig som jeg tenker at jeg skulle så sårt ønske at jeg kunne bli helbredet fra denne sykdommen så er jeg redd. Jeg vet ikke hvordan det er å leve som frisk. Jeg har i gode perioder måtte ringe til venner for å spørre «Er det normalt å reagere slik her?» «Er det normalt å bli trist når dette og dette skjer?» «Er det normalt å bli sliten av dette?» Det høres kanskje litt rart ut, men jeg vet ikke hvordan livet som frisk er. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på vanlige hendelser. Jeg vet ikke hva normale følelser er. Nettopp derfor skremmer det meg litt å bli frisk. Nettopp derfor er jeg litt glad at Gud ikke har grepet inn i min situasjon og helbredet meg fra alle plager. Nettopp derfor er jeg glad for at Gud heller følger meg hver dag på veien mot å bli frisk slik jeg kan vende meg til disse normale følelsene. Slik jeg kan vende meg til å ikke overreagere på småting. Slik jeg kan vende meg til å ha et litt mer stabilt følelsesliv. Slik jeg kan vende meg til å bli frisk før jeg blir det, for en dag skal jeg bli det. Og en dag vil Gud ta bort all plage og smerte. En dag skal jeg møte Han igjen!

Rollebytte

Jeg står helt stille og ser på hendene mine. De er røde og hovne. De vokser og vokser og vokser. Noe piper. Jeg ser opp. Det er alarmtavla som lyser rødt. 121. Jeg er på et sykehjem. Jeg ser ned på hendene mine igjen. De er normale. Alt var bare et synsbedrag. En hallusinasjon. Det skjedde der. På sykehjemmet. Der jeg skal være pleieren. Der jeg skal være den som passer på andre. Der jeg skal være en trygghet. En hjelp for andre. Jeg er ikke pasienten, jeg er pleieren. Det er rart. Det er skremmende og veldig veldig merkelig. Jeg vet ikke om jeg er klar for det. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være klar for det. Jeg gjør det likevel, men vil jeg virkelig gjøre det hver dag resten av livet? Vil jeg klare å bli vandt til rollebytte, og vil jeg klare å skille psykdom og jobb?