Røde dager

Røde dager
på almenakken
Fulle av blod
og sår på armene
Smerte i hjertet
og vonde tanker
Røde dager
som lager merker for livet

Elsk meg en annen dag

Elsk meg en annen dag
Når alt har blitt bedre
Når dagene er lysere
Elsk meg en dag jeg er i stand til å elske tilbake
Når tiden har leget sår
Og alle smiler igjen
Elsk meg en annen dag
For i dag er jeg for opptatt av å hate til å elske tilbake.

Å klippe av seg håret

Det er merkelig hvordan små ting kan være vanskelige, ting som egentlig ikke skulle være noe problem blir plutselig vanskelig og tøft. Slik som å gå til frisøren. I fjor klippet jeg av det lange fine håret mitt en gang jeg var veldig dårlig, det var absolutt ikke kontrollert og ikke pent. Det var faktisk en stor sorg for meg. Det virker kanskje rart, men jeg elsket håret mitt og plutselig en natt ble det borte uten at jeg egentlig ville det. Og nå, som jeg igjen ville fjerne det lange vakre håret mitt kom minnene tilbake og denne fryktelige natten. Var jeg klar og bevisst denne gangen eller var det den irriterende og skremmende impulsiviteten som seiret. Jeg vet ikke, men nå sitter jeg i alle fall på gulvet med bleikemiddel i håret og venter på at rosafargen skal i senere og jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le.

Jeg er ingen/Angsten dreper

Jeg er ingen
Helt alene
Ingen ser det
Ingen vet
Angsten dreper
Ingen vet det
Jeg er ingen
Gode ord 
blir vonde tanker
Angsten dreper
Angsten dreper
Jeg forsvinner
Ingen vet det

Det gjør så vondt å vite

Det gjør så vondt i vite
At du vet at jeg har det vondt
Jeg skulle ønske at jeg kunne slippe
Å gi deg den smerten jeg gjør
Bare med å la deg vite
At jeg har det så veldig vondt

Det er så lett

Det er så lett å seia okei
Det er så lett å seia at alt er bra
Det er så mykje lettare å ljuga,
enn å sei «Eg har det vondt.»
«Skikkeleg vondt!»
Det er mykje lettare,
både for meg og deg.
Eg slepp å skuffa deg,
og du slepp å bekymra deg for meg.
Ein vinn-vinn-situasjon,
og mykje lettare for oss begge,
å berre ljuga og seia
«Eg har det berre bra»

Vær med å be!

Vær med å be for alle de som trenger det i dag og tiden framover. Be for rammede, pårørende, politiske ledere, politi og helsepersonell og alle andre som blir rørt av disse to katastrofene. Be om at vi må bli.stående som en nasjon og at vi ikke må bli grepet av frykten.

Amen

Å lære av egne feil

Jeg pleier alltid å si at jeg er en person som må lære av egne feil, og igjen har jeg gjort det. Jeg føler meg så dum, så dum, så dum! Jeg er flau over meg selv. De to forgje innleggene snakker kanskje for seg selv. Først snakker jeg om en ufattelig god hemmelighet, så om en stor sorg. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg lærer i alle fall nye ting stadig vekk om meg selv. Jeg lærer å slutte på medisiner alene er dumt (Ja, det visste jeg egentlig selv fra før av), men jeg har også lært at angst er en stor del av sykdommen min. Og, når man slutter på medisinene, så kan angsten komme. Den siste ukas tid, som også har vært uten medisiner, har jeg hatt så lammende angst for saker og ting. Og med lammende mener jeg en slik angst som har gjort at jeg har latt være å gjøre flere saker og ting. Det har ødelagt for min livskvalitet rett og slett faktisk! Så nå er det påan igjen med medisinene, og neste gang jeg skal finne ut å slutte på egenhånd så håper jeg noen kan si det til meg litt før jeg slutter at dette er dumt. Selv om det må være en stor sorg å høre.

Tro på min glede!

Kunne du ikke trodd på min glede, i steden for å tenke at ulykke snart kommer?
Du som min beste venn, skal du ikke tro på min glede i steden for å tenke at ulykke snart kommer.
Jeg var lykkelig helt til du kom med dine tanker om min såkalte falske glede.
Jeg hadde det bra og elsket livet.
Men du gjorde meg så veldig veldig trist,
da du spredde dine ord om ulykke på vei.
Kan du ikke av og til,
bare føle på min glede litt,
og selv om jeg vet at du nok hadde rett,
så trenger også en psyk sjel litt glede.

En liten hemmelighet

Jeg har en liten hemmelighet med meg selv. Jeg er litt redd for å dele den med noen. Jeg er redd for at den ikke skal være sann. Det er en festlig hemmelighet og ikke noe skammelig. Jeg er bare så veldig redd for at den ikke er sann, at den ikke skal vare. Og det er at jeg har det bra. Jeg har ingen stemmer. Ingen plager. Jeg har det bare bra. Jo, jeg har en influense, men det er det hele. Jeg er bare ikke psyk for øyeblikket, men jeg tør ikke si det til noen, jeg er redd for at det ikke skal vare. Jeg er redd det ikke skal være sant.