Du kalte meg vakker.

Du kalte meg vakker, ja det var det du sa, du sa jeg var vakker. Nei, det var faktisk ikke bare deg, det var mange. Alle jeg møtte, de sa jeg var vakker, og vet du hva? Det var nesten like før jeg begynte å tro deg, ja tro dere alle. Kanskje var jeg vakker? Kanskje var det ord i hva dere sier, kanskje var det ikke bare tomme ord. Dere skrøt av håret mitt, skoene mine, kjolen, ja hele meg. Det var så gjennomført, så vakkert. Og jeg trodde dere, nesten. Det var nesten litt godt å høre alle de gode ordene, men likevel klarte jeg aldri helt å tro på deg, ikke på noen av dere. Det kunne jo ikke stemme, ikke om meg, jeg kunne ikke være vakker, jeg kunne bare ikke være vakker. Så ordene dine ble bare tomme. Jeg kunne ikke tro deg og i etterkant gjør det så vondt å tenke på. Tenk om jeg bare kunne trodd deg. Tenk om jeg bare kunne vært lykkelig. Tenk om, tenk om, tenk om. Det nytter ikke å tenke om, men likevel gjør det så vondt å vite at jeg valgte å ikke tro deg. Men vit det, at jeg ønsket å tro deg, og en liten stund så trodde jeg på deg, på dere, for dere var mange nok til å lure meg en liten stund, slik at jeg fikk en pause fra all selvforakt og en liten, bitteliten stund så trodde jeg dere og trodde at jeg var vakker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s