Jeg vil skrive noen ord om helbredelse. For noen ganger da jeg var på mitt verste skulle jeg ønske Gud bare kunne komme å helbrede meg, når jeg bare lå på gulvet i store smerter eller låste meg inne på do av frykt for alt rundt, eller hvis jeg ikke klarte å fullføre drømmene mine som da jeg måtte slutte på skolen. Da skulle jeg ønske at Gud kom å fiksa alt for meg, men det gjorde han aldri.
Men så var det en periode alt gikk overraskende bra og jeg var så god som frisk. Og vet du hva? Det var nesten verre enn å være syk. Alle tankene mine ble så mektige og så store. Mye større enn det lille hodet mitt som var vant med å høre stemmer og ikke tanker kunne klare. Og følelsene, jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg visste ikke når det var normalt å være glad og når det var normalt å være lei seg. Jeg måtte spørre andre hvordan jeg skulle reagere. Jeg var jo vant med å bare ha det vondt. Alt dette var en forvirrende situasjon for meg og for å si det stygt så ble jeg heldigvis syk igjen.
Jeg var ikke klar til å bli frisk, jeg visste ikke hvordan jeg skulle være frisk rett og slett. Derfor helbredet ikke Gud meg på en to tre. Han visste at jeg ikke var klar for det. Han visste at å bli frisk er en prosess som kan ta lang tid, noe som lidende mennesker ikke føler de har nok av. Men Gud tok meg gjennom den prosessen, Han lærte meg sakte men sikkert hvordan jeg skulle skille glede og sorg og enda syns jeg skillet er stort, jeg elsker gleden, den gjør meg virkelig lykkelig og sorgen gjør meg vondt kanskje mer enn for andre mennesker for jeg har opplevd å leve uten. Ja, selvsagt var det rart å høre mine egne tanker for første gang på lenge, men Gud lot meg gjøre det i trygge omgivelser. Gud lot meg bli frisk i mitt tempo slik jeg kunne ha gode følelser rundt det å bli frisk. Gud helbreder i sett tempo, det som er best for oss.
Grønne Drømmer 