De kom

De kom. De angrep. Men de klarte ikke å utslette, ikke denne gang ihvertffall.
Det var forferdelig. Ulevelig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Alt var bare smerte. Hodet føltes ut som om det skulle sprenge. Jeg var livredd. Ville bare gjøre slutt på alt. Heldigvis var min kjære der. Han holdt meg, trøstet meg, passet på meg. Han reddet meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s