Hvordan går det egentlig?

Ja, det lurer du kanskje på? Jeg føler jeg skylder mine lesere en liten oppdatering om hvordan det egentlig går siden jeg blogger så lite for tiden. Og den eneste grunnen til at jeg blogger lite for tiden er fordi jeg har det bra. Det er ikke så mye å blogge om, og blogger jeg blogger jeg på den positive bloggen min, og vil du ha adressa til den så si i fra.
Jeg går fortsatt på medisiner og de holder alt i sjakk. De får meg til å kunne leve noe såkalt normalt. Jeg sliter fortsatt med noen ting. Høye lyder, skremmende høyder og en smule angst, men det er levelig. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå på kino uten å føle ubehag for de høye lydene, men det minner meg bare for mye om hvordan det er å stemmekaos. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå opp i stilas uten å være livredd for å falle ned å skade meg, men forloveden min for bare finne noen andre som kan hjelpe ham. Og sist, og absolutt ikke minst skulle jeg ønske jeg ikke hadde denne ubehagelige angsten hele tiden. Denne angsten som får meg til å røyke mer enn en skorstein og som gjør meg ukonsentrert, urolig og fjern. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne leve uten denne angsten, men jeg klarer og å leve med denne angsten og det er det viktigste for nå.
Og ja, jeg skal gifte meg til høsten. Med verdens mest herligste gutt. Som ser hele meg og elsker hele meg. Som ikke liker min sykdom, men som aksepterer den og det som følger med den. Som hjelper meg gjennom vonde dager. Som styrker meg og tror på meg. En som tror at jeg en dag skal bli helt frisk, og de dagene jeg ikke klarer å tro det selv, så tror han for meg.
Jeg har nå noen måneder vært dagpasient ved dpset i kommunen. Jeg har gått tur, spilt ballspill, brent bål, lest aviser, slappet av, lekt og spist mye god mat. Jeg har gått fra å være hjemme hver eneste dag til å to dager i uka være med andre. Være sosial, bevege meg og få nye inntrykk. Ved schizofreni er hverken for lite eller for mye inntrykk bra, men en balanse er bra. Jeg føler jeg har funnet denne, og selv om jeg fortsatt blir sliten av å være på dpset så gjør det godt. Selv om jeg har angst hver morgen før drosjen kommer og henter meg så er det deilig å gjøre noe, noe som helst annet enn å bare sitte hjemme. Jeg trives, og det beste ved det hele, jeg hadde noe å ta ferie i fra. Jeg kunne si, nå har jeg ferie. Ikke det at jeg ikke ville være der, men det var noe å ta ferie fra. Det var noe som gjorde meg litt mer normal, litt mer likestilt. Jeg hadde ferie, slik som alle andre.
Jeg begynner på skole til høsten. Jeg skal ta opp sykepleien igjen. Begynner på nytt, i håp om en enklere start. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan det skal gå. Jeg gruer meg for å ikke mestre det. Jeg gruer meg for at jeg enda en gang skal treffe veggen, og jeg vet, at denne gangen kommer det til å skje i all for høy hastighet, for jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Jeg har tenkt å kjempe til siste slutt, for dette vil jeg klare. Selv om jeg ikke vet om det er sykepleier jeg vil bli, vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke bare bli sittende som en pasient. Jeg er lei av å bare være en pasient. Jeg vil være noe mer, noe annet også. Jeg kan godt være pasient, for det er jeg, og det har jeg godtatt, men jeg har behov for å være noe annet også. Jeg har behov for å være noe mer. Så jeg gleder meg, og gruer meg til studiestart. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg det er noe annet, noe mer.
Så dette er hvordan det går. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg til framtiden. Jeg lever, jeg er ikke bare i live. Jeg elsker mer enn jeg hater. Jeg ønsker å leve mer enn jeg ønsker å dø. Jeg er stabil og levende. Jeg er fornøyd.

Advertisements

Hva har jeg krav på egentlig?

Jeg vil så gjerne bearbeide ting, jeg vil så gjerne bli bedre, jeg vil så gjerne bli frisk. Men jeg føler bare folk motarbeider meg. At folk ikke vil kjempe for meg. At folk ikke vil meg vel. De sier at man må pigødeme være frisk for å være syk for å få den hjelpen man trenger, og det er virkelig sant. Jeg har bare lyst å gråte. Heldigvis har jeg en mor og en samboer som er villige til å kjempe for meg for jeg orker ikke kjempe alene.

Angsten for dø

Tenk om det skjer igjen. Tenk om de kommer igjen. Tenk om jeg er alene. Tenk om jeg ikke har kontroll. Tenk om, tenk om, tenk om. Jeg er så redd for at selvmordstankene skal komme igjen. Jeg er så redd for at stemmene skal komme og befale meg til å dø. Jeg er så veldig veldig redd for å dø. Men hva skal jeg gjøre? Jeg er jo frisk mesteparten av tiden, jeg kan jo ikke låse meg inne heller da. Jeg vet jo aldri når det kommer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet bare at jeg er veldig veldig redd.

Å leve uten stemmer

Før, da jeg hørte stemmer på en daglig basis, trodde jeg ikke jeg kunne klare meg uten stemmene. Det var jo dem som holdt meg i tøylene. De som fikk meg til å gjøre de «rette» tingene. De som bestemte alt, de som styrte livet mitt. Men nå, nå som stemmene bare kommer på besøk av og til skjønner jeg at jeg kan leve uten, og at det å leve uten er et bedre liv. Og det er deilig