Å leve med depresjonen

Jeg vet det finnes tusen slike innlegg som dette ute på den vide weben, men her kommer et fra meg og.

Jeg blir spist opp innefra. All livslyst forsvinner. Det skal så mye mer til enn vanlig før noe bli gøy, morsom, godt eller verdt å gjøre. Heldigvis for meg, så kan jeg fortsatt oppleve glede, det skal bare så mye mer til enn vanlig som sagt. Det er faktisk irriterende. Det er selvsagt trist, vondt og alt det der og, men allermest er det irriterende, for jeg vet at de tingene jeg egentlig gjør. De er gode, de ville egentlig gjort meg lykkelig. Men jeg er bare lei. Jeg vil ikke. Jeg vil allerhelst bare ligge i senga mi å sove. Jeg blir nesten forbanna når jeg tenker på det så irriterende er det. Hvem eller hva, har rett til å ta bort min livslyst, men glede, min urge til å leve, oppleve, elske og å bare være til? Ingen! Men likevel gjør den det. Denne depresjonen. Den forbannede depresjonen.
Alt blir slitsomt, jeg kan innrømme at det fint kan gå en uke mellom hver gang jeg pusser tennene. Det kan gå mange dager uten at jeg dusjer, selvom jeg er fysisk aktiv. Jeg kan gå i samme klær i flere uker hvis jeg ikke skal ut av huset. Ja, det er ekle fakta, men det er sant. For alle disse hverdagslige tingene som egentlig er så veldig enkelt for alle andre, blir så veldig vanskelig når en har nok med å overleve. Å lage mat, børste håret, ta oppvasken, det blir så forbaska vanskelig. Så slitsomt, så lite motiverende. Hva er vel egentlig vitsen? Alt jeg ønsker er jo å forsvinne uansett.
Ja, det er det som er det verste med hele depresjonen. Ønske om å forsvinne. Ønske om å dø. Bli borte. Slippe å leve. Slippe unna depresjonen. Det vonde. Det ulevelige. Hva om en gang jeg bare ikke orker mer. Hva om en dag fornuften ikke er der og redder meg. Jeg har vært på nære nippen. Hatt alt planlagt. Tid, sted, metode. Men heldigvis har jeg fornuften som sier at jeg ikke kan, ikke får lov, ikke bør før jeg har snakket med noen om det. At jeg må diskutere det med noen først, den har reddet lviet mitt den fornuften kan jeg si.
Men hvordan overlever jeg det da? Jeg sover, jeg skriver, jeg spiller. De tre s’ene. Jeg sover så lenge jeg kan om morgenen for å slippe å leve, jeg legger meg så tidlig som det er akseptabelt når man har en mann i huset for å slippe å leve mest mulig. Jeg skriver, skriver alt mulig. Alt jeg vil ha ut, alt jeg trenger å få ut, og enda litt mer. Jeg spiller, forsvinner inn i spilleverdenen. Der alt bare dreier seg om å klare neste oppdrag, komme litt videre, få litt mer exp. Jeg gjør det for å glemme. Noen drikker, jeg spiller. Kommer meg vekk fra virkeligheten. Det er kanskje ikke sunt, men det er en overlevelsesstrategi som fungerer. Kanskje er det andre ting jeg heller burde gjøre, noe konstruktivt, men av og til er hjernen bare for syk til å gjøre konstruktive ting. Av og til trenger hjernen å koble ut litt. Og det gjør jeg med å spille.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s