Psykisk syk og kristen

Livet er ikke alltid lett, og av og til er det faktisk veldig vanskelig. Det har jeg opplevd i mange år, på forskjellige måter. Og i den siste tida så er det depresjonen som har plagd meg veldig. Og å leve med psykiske vansker er vanskelig, og å leve med psykiske vansker og å leve med Gud er vanskelig, i alle fall for meg er det det. Ikke fordi det er feil eller synd og være kristen og psykisk syk, men fordi det kompliserer mitt forhold til Gud.

 

Gud skal jo være, og er en god Gud, men hvorfor opplever jeg da så mye vondt. Gud skal jo helbrede, og han helbreder og faktisk (Sal 103,3), men hvorfor blir ikke jeg helbreda? Gud skal jo være, og er trøsteren (2. Kor 1,4), men hvorfor finner jo ikke jeg trøst i Gud? Gud har lova oss håp (Jer 29,11), men hvorfor finner ikke jeg håp i Gud?

 

Jeg har ikke noen gode svar på spørsmålene egentlig. Og svarene mine holder hvertfall ikke mål etter min egen standard, spesielt ikke når jeg er nede og trenger virkelig føler jeg trenger svarene.

 

Men, det er ikke Gud sin skyld at jeg opplever så mye vondt. Gud straffer på ingen måte noe menneske med å sende vonde ting til dem (Rom 10,13). Gud er god selv om jeg har det vondt! Gud helbreder, jeg har selv opplevd å blitt helbreda i ryggen en gang. Det var fantastisk. Jeg tviler ikke et sekund på at Gud kan helbrede. Derimot så tviler jeg på at Gud vil helbrede meg. Kanskje jeg bare er en av dem som aldri blir helbreda, det finnes jo dem og. Eller kanskje Gud bare har en plan med det jeg går gjennom nå, og at helbredelsen kommer når den planen er ferdig og jeg er klar for det. Jeg har faktisk prøvd å være «frisk» en stund, det er noe av det rareste jeg har vært med på. Jeg gikk fra å høre masse stemmer i hodet en dag, til å ikke høre en eneste stemme neste dag. Det var faktisk veldig forvirrende og vondt. Det hadde kanskje ikke vært slikt hvis det var Gud, og ikke medisiner som gjorde meg «frisk», men det har fått meg til, i gode perioder vel og merke, å ikke være så lei meg for at jeg ikke har blitt helbreda egentlig. Men i de tyngste periodene så syns jeg faktisk det er helt fryktelig urettferdig!

 

Er man langt nok nede, finner man ikke trøst i noe, man er for syk til å finne trøsten. Kanskje burde man klare å finne trøst i Gud, det er jo en overnaturlig trøst, ikke vet jeg. Men jeg vet, av erfaring og av å ha lest det, at av og til er man for syk til å finne trøst. Det samme gjelder med håpet. Av og til er man så langt nede, og ting virker så håpløst at man rett og slett ikke klarer å se håpet. Og det er det vondeste jeg har opplevd sykdomsmessig, det å ikke finne håp i Gud. Det har gjennom mine tøffeste perioder vært det eneste som har holdt meg, det at jeg kan finne håp i Gud. Det står jo skrevet i Bibelen, boka jeg tror på at Han har håp for oss (Jer 29,11), men likevel klarer jeg ikke å se det. Det gjør vondt det.

 

Håpet i Gud er ikke noe vi bare har, eller for mange er det nok det. Fordi vi er lært opp til at vi har håp i Gud, og vi derfor da bare setter håpet vårt til Gud uten å tenke over det. Men håpet må plasseres i Gud, og ikke noe annet. Det er en aktiv handling, ikke noe passivt. Så min oppfordring er å sette håpet i Gud, selv uten noe håp, men dette kommer jeg tilbake til litt senere.

 

Er det synd å ha vonde følelser? Nei, Gud skapte oss med følelser. Jesus hadde også følelser, han hadde til og med vonde følelser (Joh 11,35). Han lot seg bare ikke bli grepet av dem. Og det bør vi og prøve å la være å gjøre, men det er ikke en enkel sak. Jesus var perfekt, han klarte det, men vi er «bare» mennesker, og det å ha vonde følelser er ikke synd, det er hva vi gjør med dem som har noe å si.

 

Men er det da feil å være psykisk syk, liksom, er det synd? La meg stille deg et annet spørsmål, er det synd å knekke beinet? Grunnen til du blir syk kan kanskje være synd. Bakgrunnen til du knekker beinet kan være synd. Fyllekjører du moped og kræsjer er det synd. Men selve bruddet er ikke synd. Det samme med å være psykisk syk. Det er ikke synd å være syk. Men grunnen til at du har blitt det kan være synd. Men, svært få har skyld i egen sykdom. Sykdom kommer og går, og det har den alltid gjort siden syndefallet (1. Mos 3,17), og vil alltid komme til å gjøre til fram til den nye jorden og den nye himmelen kommer og.

 

Men hvorfor kompliserer psykisk sykdom livet med Gud? Jo, jeg har nevt det litt allerede. Dette med håpet vet du. Og å miste håpet, håpet og troen på at det kan bli bedre, selv om Gud har sagt at Han er håpets gud (Rom 15,13). Han har også lovet fred, framtid og glede så lenge vi holder oss hos Herren, men når alt dette blir revet bort, og en ikke kan få fred, ikke føler at livet har en framtid verdt å leve, og en er ute av stand til å føle glede. Da syns jeg folk flest burde forstå at det kan komplisere livet med Gud. Og det kompliserer livet med Gud på mange måter.

 

Det kompliserer for eksempel lovsangen for meg. Lovsangen går ut på å prise Gud, gi Gud ære og å love han som det så fint heter. For det første gjør det vondt å loveprise en Gud en føler seg milevis unna på grunn av at løftene hans virker så fjerne og uaktuelle i livet ens. For det andre inneholder ikke lovsang bare lov, det innholder og mye faktakunnskaper om hvordan Gud er. Og, i allefall for meg, gjør det vondt langt inne i hjerterota mi og synge at Gud for eksempel er håpets Gud, at han er løftenes trofaste Gud, hvor stor og nær Han er, når Han føles så fjern og virker så makteløs.

 

Det kompliserer også undervisning og taler. Det gjør vondt å høre på hvor god og flott Gud er, når en ikke føler det. Det blir nesten som med lovsangen. Det kan rett og slett gjøre meg sint og lei meg, men kanskje er de vonde følelsene også lengsel. En lengsel etter Gud og følelsen av hvor godt det er og å være nær Gud.

 

Bønn blir regelrett vanskelig. Hvordan skal jeg kunne be til en Gud som er så fjern. Jeg gjør det. Fordi jeg vet han hører bønn (Sal 4,4), selv når vi ikke tror. Jeg kan fint be for andre, de fortjener det jo! Mine svakheter kan godt gå ut over meg, det er ikke så farlig, men når mine svakheter begynner å gå ut over andre, da blir det urovekkende for meg. Jeg vil ikke at andre skal gå glipp av forbønn, bare fordi jeg ikke har et godt forhold til Gud. Men vanlig, dagligdags bønn bli vanskelig. Å be for maten, om å få en god dag, om Guds beskyttelse, ja, hva er egentlig vitsen? Gud er jo så fjern uansett.

 

Ofte når vi har det vanskelig, når vi blir psykisk syke, skylder vi på djevelen. Men hva om det hverken er Gud eller djvelen sin skyld. Tenk om det bare er sjelen som ikke har fått nok pleie i det siste. Vi kristne er veldig opptatt av hvordan ånden har det. At vi må ha et godt åndelig liv. Og kroppen, Den Hellige Ånds tempel er i alle fall noen flinke til å ta vare. Men sjela derimot. Den tenker vi ikke så mye på til vanlig. Det er først når vi merker at det er noe galt vi kanskje tenker på det, og ikke alltid da heller. Selv har jeg bare hørt forkynnelse om sjelen, og viktigheten av å ta vare på den én gang, og det var veldig nylig. Vi mennesker kan ikke velge å bare være kropp, bare ånd eller bare sjel, vi kan heller ikke velge å bare være to av tingene, vi er alle tre, ånd, sjel og legeme, i den rekkefølgen. Og sjelen trenger akkurat som ånden og kroppen å bli trent og få føde. Uten trening blir man sløv og uten mat blir man avmagret, eller enda verre begynner å spise ting som ikke er bra en.

 

Selv om Gud kan føles fjern og håpet er borte, og så er nesten troen og, så er han der! Selvom man tror at håpet er ute, så henger ankeret fast likevel. Hadde ankeret ikke hengt fast hadde jo båten seilt sin egen sjø. Og ankeret er jo et symbol på håp. Vi er lenka til Jesus uansett, så lenge vi har tatt i mot Han, og Han er den samme uansett hvor i livet vi er. Gud var, er og vil alltid forbli den samme (Jakob 1,17).

 

Og mens vi venter på helbredelse, hva gjør vi da?

  1. Sett ditt håp til Gud! Som jeg tidligere sa må Håpet plasseres, og dette er ikke en passiv ting. Det er et aktivt valg, og selvom du ikke føler du har et håp har du det. Ankeret henger jo fortsatt fast.
  2. Pris Gud likevel! Syng ut alle disse flotte tingene om Gud, syng om helbredelse, syng om nåde, håp, tro, liv, fred, ja syng alt det gode om Gud. Og syng som om du tror på det. Hev røsten, strekk hendene opp mot himmelen og pris Gud. Syng som om det skulle være sant for deg, og det vil bli sant.
  3. Tal Guds ord! Tal Guds ord nettopp som du priser Han, som om du skulle tro på det av hele ditt hjerte, og som om det ikke skulle finnes et spor av tvil.
  4. Gå i tro! Be og gå i tro. Gå i tro som om det allerede skulle ha hendt.
  5. Se på deg selv med Jesusbriller! Det er mye fokus på å se andre med Jesusbrillene på. Og se på dem slik Jesus ser på dem. Men du må også se på deg selv med Jesusbrillene på. Når man er psykisk syk tærer det ofte på selvbilde og selvfølelsen, men ikke la deg se ned på deg selv. Husk på at du er Guds øyensten (Sak 2,12), et bilde av Han (1. Mos 1,26) og at du i Ham er perfekt.
  6. Vær stille! Vær stille og vent på Herren (Sal 37,7). Å jobbe mot å bli frisk er viktig. Man kan ikke bare sitte på rompa og vente på å bli helbredet, man må jobbe for det selv, både med menneskers hjelp, Guds hjelp, og sin egen hjelp. Men det er en tid for alt. Derfor vær stille, og vent på Herren. Ventingen er ikke forgjeves. Styrken vil øke mens vi venter på Herren. Selv om man ikke alltid føler det. Selv om man ikke ser det før år senere. Styrken vil øke mens vi venter.

 

Hope must be placed, God must be praised

Reklamer

love life – proklamer det ut!

love life

love life

Jeg hadde egentlig en veldig dårlig dag da jeg kom over dette armbåndet på Cubus, og jeg elska absolutt ikke livet. Så jeg kjøpte det, bare for å proklamere ut at jeg elsker livet. For jeg er skapt til å elske livet, ikke hate det. Jeg prøver rett og slett å hjernevaske meg selv, på en god måte.

Hvordan har du det?

Skulle ønske noen kunne spørre meg om dette. At noen kunne bry seg. De vet jeg har det vondt. De vet jeg gråter. De ser sårene mine på armene. De ser de døde øynene mine, men de spør ikke. Ingen. Jeg skulle ønske noen spurte, og virkelig ville vite svaret. Jeg skulle ønske jeg hadde noen så snakke med. Noen som kunne bry seg. Jeg er faktisk ute etter oppmerksomhet. Jeg innrømmer det. Jeg trenger oppmerksomhet, alle trenger oppmerksomhet, men enda viktigere, jeg trenger noen å snakke med. Jeg føler meg helt alene med problemene mine, og jeg vet at det hjelper å snakke. Det har jeg erfart, så jeg skulle bare så inderlig ønske at noen ville høre.

Følelsen av å være avvist

Jeg føler meg avvist rett og slett for å være ærlig. Jeg vet jeg ikke egentlig er det, men det er hvordan jeg føler, og det er det som er reelt for meg. En myk overgang, det er det de sier det skal være. Overgangen fra sekundær helsetjenesten til primær helsetjenesten. Men bare tanken på det får det til å grøsse nedover ryggen til meg. Uttrygghet, nye relasjoner, nye mennesker å forholde seg til. Å skape tillit og trygghet tar tid. Jeg burde kanskje være vandt med det, og det er jeg forsåvidt og. Jeg har i mange år blitt kasta fram og tilbake, jeg er vandt med å møte nye hjelpere, men å skape tillit og trygghet tar likevel tid! Det skal, i alle fall for meg, mye til for at jeg tørr og dele mine innerste hemmeligheter med noen villt fremmede. Man forteller rett og slett ikke hvordan man egentlig har det til folk man ikke kjenner, slik er det bare, og selv om de skal hjelpe deg og være der for deg, så tar det tid, i alle fall gjør det det for meg.
Men, jeg føler meg i alle fall avvist med å måtte «bytte» helsesystem. Det er ikke slik det er ment, men det er heller ikke slik det skal være. Det gjør meg faktisk lei meg. Jeg er redd for å miste de gode kontaktene jeg har og alle mine nye bekjenter. Jeg vet ikke, er det meg som er storkrevd, eller ? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Det kan gjøre vondt for alle, å miste noen, det kan nesten bli en sorg det.

Hva skjer egentlig?

Det skjer så mye i livet mitt på sykdomsfronten at jeg ikke klarer å følge med. Psykolog, gruppeterapi, nye medisiner, annen diagnose, psykiatritjenesten, praksis … Hva blir noe av og hva er bare tomme ord? Jeg er ikke flink til å spørre om slikt, om hva som blir noe av og hva som bare er tomme ord. Er redd for å mase … Jeg blir forvirret og begynner å gruble når folk bare kaster baller opp i lufta og ikke sier hvem som skal ta imot den, og jeg er redd for å ta ifra ballen fra noen så jeg bare står der som et spørsmåltegn og venter på at noe skal skje. Å stå som et spørsmåltegn er egentlig veldig dumt i psykiatrien. Veldig ofte må man heller være litt mer utropstegn for at noe skal skje, men jeg har aldri vært en utropstegn-type av meg. Så derfor vandrer jeg rundt som tre punkum og et spørsmålstegn her i verden og lurer på hva som skjer med meg …?