Et håp som brast

Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille
En liten redning
Trille lille pille
Som plutselig forsvant
Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille

Er det dette jeg vil dø fra?

Er det dette jeg vil dø fra? Jeg ligger i armkroken til mannen min. Mitt favoritt sted å ligge, det tryggeste sted på jord. Jeg kjenner varmen fra kroppen hans og vet at han elsker meg. Det er da jeg tenker det. Er det dette jeg vil dø fra? Min kjære mann, som elsker meg mer enn alt annet, som alltid stiller opp, som alltid er der. Min kjære mann, som jeg elsker mer enn alt annet. Er det dette jeg vil dø fra? Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? Jeg som har alt. En stor venngjeng, nære venner, god familie, en bra menighet, en mann som elsker meg, og som jeg elsker. Hva er det som mangler i livet mitt siden jeg vil dø? Jeg skjønner det ikke. Jeg ser ingenting som mangler. Jeg har jo alt, men likevel så er jeg så trett av dage. Likevel så lengter jeg til å få slappe av. Jeg lengter etter å slippe å være. Slippe å ta ansvar, slippe å være noe, noen. Kan det bare komme, sånn uten grunn? Kan det være at det egentlig ikke er noe grunn? Kan det være at jeg bare virkelig er skrudd feil sammen, eller er det noe jeg ikke vet om som mangler så sårt i livet mitt at jeg ikke orker mer?

Ja, jeg er innlagt

Etter mye fram og tilbake, opp og ned, og inn og ut, og til alle kanter så ligger jeg på min femte natt på DPSen. Det var godt, trygt og skremmende å komme inn. Jeg har hatt to tidligere innleggelser på DPS og de var fryktlige. Første gangen var jeg 17 år gammel og det var en mann i stua som ropte at han var Hitler og var ganske vill. Jeg ble redd, naturlig nok. Jeg var ung, uviten og ble kastet ut i noe jeg aldri hadde vært oppi før, og det var absolutt ikke rette stedet for meg. Den andre gangen satt minnene om forgje gang forsatt sterkt i minne, og det skremte meg. Men sammen med min nåværende mann fant vi ut at det var det beste for oss begge, og jeg ble innlagt. Dette gjorde meg veldig psyk. Jeg fikk samme rom som sist. Kanskje det bare lå i veggene. Men stemmene kom kraftig da. Kraftigere enn før jeg ble innlagt, og jeg endte opp med å sove flere netter hjemme enn der, rett og slett fordi det var for vanskelig å være der.

Denne gangen derimot er det godt å være her. Det var skremmende i forkant på grunn av mine tidligere erfaringer, men jeg har det siste året gått jevnlig på dagavdelingen her på DPS. Jeg har lært å stole på de på dagavdelinga og jeg har både spist og snakka med mange av dem på døgnposten. Så det var rett og slett tryggere denne gangen. Det var ikke fullt så utrygt. Og man kan vel og si at det hjelper at det ikke sitter en hylende mann i stua og tror han er Hitler.

I alle fall, på onsdag lovet jeg på tro og ære og ikke ta livet av meg selv før torsdag og vi ordna barnevakt og greier hele kvelden så fikk jeg dra hjem med en mann som kanskje ikke helt forstod alvoret før vi fikk snakket sammen samme kveld, og da, da fant vi, i alle fall jeg, at det beste var innleggelse. Både for meg, han og forholdet vårt. For meg, for at jeg skulle slippe å deale med tankene alene, for han, for at han skulle slippe å bekymre seg, og for at det ikke skulle slite på forholdet vårt.

Så nå har jeg vært innlagt fem netter, og jeg klarer meg bra. Selvsagt, det har ikke bare vært lett. Det har vært regelrett vanskelig noen ganger, men jeg er trygg. Jeg har folk rundt meg jeg kan snakke med. Jeg har folk rundt meg jeg kan se på tv med. Jeg har folk rundt meg jeg kan spille med. Ja, jeg har alltid folk rundt meg. Jeg føler meg trygg, og det er jo det viktigeste.

 

Dem uten venner, de må man leke med

Det måtte vel være i andre eller tredje klasse, den dagen på SFO jeg nå skal fortelle om. Da jeg gikk på skolen var jeg en looner. Jeg hadde få venner og lite brydde jeg meg om å få venner. I alle fall virket det kanskje som det, eller jeg latet som det, men innerst inne var en venn det jeg virkelig ønsket. Og en dag skulle jeg få to venner, i alle fall for en dag. Disse to jentene, jeg tror hun ene het Marie. Læreren deres hadde fortalt dem at de uten venner, de må man leke med. Derfor, hadde jeg denne ene dagen to venner, hun ene het nok Marie. Vi lekte sammen hele dagen på SFO, det var godt. Men likevel visste jeg, at dette var bare for å være snill. Dette var bare for å være snill. Jeg hadde ingen virkelige venner.

En dialog

Vi sitter med matbordet og jeg forteller henne jeg må snakke med henne.

Jeg har det ikke bra for tiden.

Kommer det tanker da?

Ja.

Tanker om å ta livet av deg?

Ja.

Hun ser på meg. Jeg ser på henne. Vi snakker videre.

På lørdag var jeg på tur ut døra for å finne et høyt sted å hoppe fra. Men mannen min stoppa meg før jeg kom ut døra.

Visste han hva du ville?

Jeg gråt og sprang mot døra.

Hadde dere kranglet?

På en måte …

Vi ser på hverandre. Hun har et hår i øyet og blunker raskt. Hun blunker egentlig alltid raskt.

Denne gangen var jeg på tur ut. Sist gang måtte jeg snakke med noen først, for da ville jeg egentlig ikke.

Vil du nå?

Ja.

Jeg ser ned. Flau.

Lover du meg og fortelle dette til fastlegen i morgen når du skal til ham?

Ja.

For det er han du stoler mest på av alle i behandlingsteamet ditt er det ikke?

Jo.

Vi reiser oss og går. Jeg lever videre som om ingenting har hendt. Hva gjør hun?