Jeg ville jo bare danse

Jeg ville bare danse,

bare være lykkelig.

Problemfritt liv,

vakre sommersanger

og sommerregnets varme.

Men så kom du

og ødelagte alt

med dine små ord

som jeg tolket

DU ER FEIT!

Utilregnelig gjerningsmann – Jeg er ikke farlig!

Jeg blir så lei meg hver gang jeg leser at gjerningsmannen er utilregnelig, tidligere psykiatrisk pasient eller overført til psykiatrisk. Det gjør vondt i hjertet mitt når media skriver sånt. Jeg føler nemlig at de stempler meg. Stempler meg som farlig, bare fordi jeg er en psykiatrisk pasient. Men det er jeg ikke. Psyksiske lidelser er faktisk veldig vanlige.

Image006

Hver femtende person i Norge har en alvorlig psykisk lidelse. Det utgjør ekstremt mange potensielle drapsmenn der ute hvis man skal se på det slik. Men det er ikke slikt. Jeg har selv en alvorlig psykisk lidelse. Jeg har vært innlagt i flere måneder. Jeg har vært psykotisk. Jeg har vært farlig. Ja, ikke for andre, men for meg selv. Folk flest med psykiske lidelser er ikke farlige for andre enn seg selv på forskjellige måter. Noen er så farlige for seg selv at de trenger akutt hjelp. Andre er farlige for seg selv i løpet av lengre tid. Men de færreste er farlige for andre. De færreste er farlige for andre!

Så kjære landsmenn, bare forstå dette; at jeg selvom jeg er psykisk syk, så er jeg ikke farlig. Jeg er ikke farlig for andre enn meg selv.

Å sitte på ræva hele dagen og få betalt av NAV

I denne tidens valgkamp har det vært mye snakk om at det er mer lønnsomt å nave enn å jobbe. Det er kanskje sant, men lønnsomt på hvilken måte? Lønnsomt som i penger, ja kanskje. Men lønnsomt i det sosiale, i det kreative, i mestring, i selvfølelse, neppe. Jeg har selv sittet i lang tid på ræva hele dagen og fått betalt av NAV. Det er ikke chill, det er ikke gøy, det er ikke et slikt liv jeg ønsker meg. Men jeg, som alle andre har en grunn til å nave. Min grunn er som mange andre sin, psykisk sykdom, eller psykisk lidelse om du vil. Ett fett for meg. Og det er ekte. Da jeg ble skrevet ut fra sykehuset i ca november 2011 hadde jeg ikke kjangs til å begynne å jobbe. Hadde jeg vært i jobb hadde jeg blitt sykemeldt i et halvt års tid, kanskje et helt et. Men jeg hadde ingen jobb å bli sykemeldt fra. Jeg hadde nettopp slutta på studiene, pga jeg ble syk. Jeg gikk noen måneder uten noen inntekt fra noenssteds før jeg havna i NAV-systemet. Det var vanskelig med ei leie å betale, men det gikk. Men det hadde ikke gått nå. Eller det hadde jo gått om vi hadde solgt huset eller levd på havregraut. Men det er jeg evig takknemlig for at vi slipper.

Men over til det å sitte på ræva hele dagen og få betalt av NAV. Ja, jeg satt mye på ræva, eller rettere sagt jeg lå i senga store deler av dagen. På en god dag stod jeg opp for å lage middag til mannen min når han kom hjem. Jeg hadde jo ingen grunn til å stå opp. Livet mitt var tomt og meningsløst. Så, byttet jeg NAV-kontor, til der jeg hadde flytta og møtte en fantstisk saksbehandler. Hun gav meg tid til å bli friskere. Hun hastet meg ikke ut i noe jobb. Ikke at den forgje hadde gjort det heller, men denne så meg. Brydde seg om meg. Og til høsten 2012 bestemt jeg meg for at jeg ville begynne å studere igjen, hvis, og bare hvis jeg fikk støtte av NAV til det. Jeg orket ikke enda mer studielån til ingen nytte. Og som et unntak skulle jeg få det. Heldige meg. De to første årene på bacheloren skulle jeg få støtta. Men etter et halvt år fant jeg ut at jeg ikke orket mer, og måtte slutte skolen. Og da jeg ringte NAV for å fortelle dette var det ikke snakk om å at fra meg AAPen eller noe. Det var full forståelse, og tilbud om å starte i jobbtrening. Noe jeg takket ja til. Og det er det beste som har hendt meg på den fronten i livet. Jeg sitter ikke lengre på ræva hele dagen og får betalt av NAV. Nei, jeg har ikke en ordnetlig jobb, enda. Men jeg gjør i alle fall noe nyttig. Jeg vet at arbeidsstedet hvor jeg jobber sikkert hadde klart seg helt fint uten meg, men jeg vet og at det gjør det litt lettere med meg. Jeg gjør en jobb, jeg blir satt pris på, jeg er flink. Det er mitt friminutt, mitt fristed.

Men de dagene jeg bare satt på ræva, ja da satt jeg ikke bare på ræva. Jeg hadde det vondt. Jeg jobbet med meg selv, i den grad jeg fikk jobbe med meg selv med tanke på hva slags behandling jeg fikk. Jeg ble et friskere menneske. Et menneske som sakte med sikkert jobber seg framover mot å gjøre noe nyttig i dette samfunnet. Å få en ordentlig jobb. Og betale skatt for de pengene jeg tjener. For er det noe jeg vil mer enn gjerne er det å gi tilbake til de som trenger det, slik jeg er en som trenger det nå.

Så ikke kom her å si at det er chill og digg å bare sitte ræva hele dagen og få betalt av NAV. Det er faktisk en jobb det og for mange. For å ikke snakke om hvilken jobb det er å få det man har rett på av NAV.

Jeg tror jeg hører stemmer

Jeg tror jeg hører stemmer. Stemmen mi skjelver når jeg sier det. Jeg er redd. Ikke for stemmene, men for enda en utsettelse for å få lappen. Jeg bor øde, ja jeg har valgt det selv, men jeg trenger lappen. Jeg har begynt med arbeidstrening, jeg trenger lappen for å komme meg dit. Min elskede mann kan ikke kjøre meg dit i all evighet. Snart begynner han i jobb igjen forhåpentligvis. Jeg trenger lappen når jeg skal ut i en ordentlig jobb. Jeg trenger lappen når jeg skal møte venner, til legen, eller bare vil ut å farte. Jeg trenger lappen for å være friere. Jeg vet at å ha lappen ikke er en menneskerett, og at trafikksikkerhet er veldig viktig. Men litt selvkontroll har jeg da. Jeg har kjørt skuter i mange år. Jeg vet når jeg skal kjøre og ikke. Jeg har sagt før at jeg trenger å bli henta fordi jeg ikke er i form til å kjøre. Jeg kan si det igjen. Jeg er ikke redd for det. Det jeg er redd for er å ikke få lappen noen gang. Jeg er redd for å begynne å høre stemmer igjen. Jeg er redd for å si det til noen. Redd for konsekvensene. Redd for at jeg skal være så redd for det at jeg ikke skal tørre å be om hjelp, i frykt for å ikke få lappen. Redd for at det skal bli for ille. Redd for en ny innleggelse. Redd for selvskading. Redd for så meget.

Jeg tror jeg hører stemmer. Stemmen min skjelver når jeg sier det.  Hun tar på meg. får meg tilbake til virkeligheten. Snakker til meg. Sier at jeg en gang savnet stemmene. Nå vet jeg at det gjør jeg ikke. Nå vet jeg at jeg hater stemmene! Nå vet jeg at jeg ikke vil ha dem tilbake, uansett hvor mye lettere noen ting var med dem. Nå vet jeg at det gjør vondt.

Kjære stemmer, ikke kom tilbake …

Det er en dag for alt

Folk kommer og går
Som en evig karusell
Vennskap stiftes
Vennskap brytes
Alt er på begrenset tid
Alt er på de andres premisser
Folk kommer og går
Og jeg vet
At jeg og kom en dag
Og at jeg en gang må gå

Det er en dag for alt, også en dag for å avslutte noe, begynne på ett nytt kapittel, klare seg selv mer alene.  Men skremmende det er det. Og kanskje litt vondt og. Egentlig ganske vondt syns jeg. Det å skulle avslutte noe, som har betydd noe i lang tid. Som til tider har vært mitt eneste liv.

Ja, jeg skal avslutte noe, jeg skal avslutte noe som har vært viktig for meg. Jeg skal ha min siste dag på dagavdeling hvor jeg har gått i over et år nå. Det blir spesielt, å si farvell til både de ansatte og pasientene. Jeg fikk en prøvesmak på det på onsdag. Det var spesielt, men jeg tror det blir verre i dag. Å si farvell til kontakten min. Å si farvell til alle røykepartnere mine. Å si farvell til alle aktivitetene og selve stedet.

Likevel er det jeg gruer meg mest til er likevel ikke å ta farvell, men å være alene. Mutters alene. Uten noe form for ordentlig støtteapperat. Det skremmer meg. Det er skummelt! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Selvsagt er det noe på gang. Det er selvsagt søkt inn til poliklinisk behandling, men hva om jeg ikke får det? Hva om jeg blir stående alene ute i regnet? Ja, hva gjør jeg da?