Å sitte på ræva hele dagen og få betalt av NAV

I denne tidens valgkamp har det vært mye snakk om at det er mer lønnsomt å nave enn å jobbe. Det er kanskje sant, men lønnsomt på hvilken måte? Lønnsomt som i penger, ja kanskje. Men lønnsomt i det sosiale, i det kreative, i mestring, i selvfølelse, neppe. Jeg har selv sittet i lang tid på ræva hele dagen og fått betalt av NAV. Det er ikke chill, det er ikke gøy, det er ikke et slikt liv jeg ønsker meg. Men jeg, som alle andre har en grunn til å nave. Min grunn er som mange andre sin, psykisk sykdom, eller psykisk lidelse om du vil. Ett fett for meg. Og det er ekte. Da jeg ble skrevet ut fra sykehuset i ca november 2011 hadde jeg ikke kjangs til å begynne å jobbe. Hadde jeg vært i jobb hadde jeg blitt sykemeldt i et halvt års tid, kanskje et helt et. Men jeg hadde ingen jobb å bli sykemeldt fra. Jeg hadde nettopp slutta på studiene, pga jeg ble syk. Jeg gikk noen måneder uten noen inntekt fra noenssteds før jeg havna i NAV-systemet. Det var vanskelig med ei leie å betale, men det gikk. Men det hadde ikke gått nå. Eller det hadde jo gått om vi hadde solgt huset eller levd på havregraut. Men det er jeg evig takknemlig for at vi slipper.

Men over til det å sitte på ræva hele dagen og få betalt av NAV. Ja, jeg satt mye på ræva, eller rettere sagt jeg lå i senga store deler av dagen. På en god dag stod jeg opp for å lage middag til mannen min når han kom hjem. Jeg hadde jo ingen grunn til å stå opp. Livet mitt var tomt og meningsløst. Så, byttet jeg NAV-kontor, til der jeg hadde flytta og møtte en fantstisk saksbehandler. Hun gav meg tid til å bli friskere. Hun hastet meg ikke ut i noe jobb. Ikke at den forgje hadde gjort det heller, men denne så meg. Brydde seg om meg. Og til høsten 2012 bestemt jeg meg for at jeg ville begynne å studere igjen, hvis, og bare hvis jeg fikk støtte av NAV til det. Jeg orket ikke enda mer studielån til ingen nytte. Og som et unntak skulle jeg få det. Heldige meg. De to første årene på bacheloren skulle jeg få støtta. Men etter et halvt år fant jeg ut at jeg ikke orket mer, og måtte slutte skolen. Og da jeg ringte NAV for å fortelle dette var det ikke snakk om å at fra meg AAPen eller noe. Det var full forståelse, og tilbud om å starte i jobbtrening. Noe jeg takket ja til. Og det er det beste som har hendt meg på den fronten i livet. Jeg sitter ikke lengre på ræva hele dagen og får betalt av NAV. Nei, jeg har ikke en ordnetlig jobb, enda. Men jeg gjør i alle fall noe nyttig. Jeg vet at arbeidsstedet hvor jeg jobber sikkert hadde klart seg helt fint uten meg, men jeg vet og at det gjør det litt lettere med meg. Jeg gjør en jobb, jeg blir satt pris på, jeg er flink. Det er mitt friminutt, mitt fristed.

Men de dagene jeg bare satt på ræva, ja da satt jeg ikke bare på ræva. Jeg hadde det vondt. Jeg jobbet med meg selv, i den grad jeg fikk jobbe med meg selv med tanke på hva slags behandling jeg fikk. Jeg ble et friskere menneske. Et menneske som sakte med sikkert jobber seg framover mot å gjøre noe nyttig i dette samfunnet. Å få en ordentlig jobb. Og betale skatt for de pengene jeg tjener. For er det noe jeg vil mer enn gjerne er det å gi tilbake til de som trenger det, slik jeg er en som trenger det nå.

Så ikke kom her å si at det er chill og digg å bare sitte ræva hele dagen og få betalt av NAV. Det er faktisk en jobb det og for mange. For å ikke snakke om hvilken jobb det er å få det man har rett på av NAV.

14 kommentarer

  1. Jeg er bare så utrolig glad på dine vegne. Jippi for all hjelp du får!
    For er det noe jeg vet er at det er at du vil fungere, du vil bidra, du vil gi, å da er det godt å lese at det finnes noen som bringer den hjelp, forståelse og støtte man trenger. Jeg heier på deg fortsatt! Di er bare fantastisk!!! Kjempeklem 🙂

  2. Utrolig bra skrevet og veldig veldig sant. Det du skrev her burde bli postet i avisa. ❤ så kanskje flere ville forstått at man ikke er sykemeldt for å slippe å jobbe og synes det er gøy, fordi det er det absolutt ikke. Å jobbe med oss selv på den måten vi må, DET er en stor jobb. En jobb vi må gjøre før vi klarer å jobbe i en annen "ordentlig" jobb.

    I det man klarer å jobbe igjen, så finner man tilbake den gleden i hverdagen igjen og man føler seg trengt, en følelse alle mennesker trenger å føle. Men man må også være frisk nok til det, så man ikke går til grunne selv. Det er som sagt en tid for alt. Jeg jobbet så mye at jeg selv holdt på å gå til grunne, fordi alt trigget og gjorde så jeg dissosiere store deler av jobbdagen, noe som igjen gjorde at jeg fikk panikk, siden jeg ikke kunne huske så mye! Jeg vil selv gjerne jobbe, men jeg må være sterk nok til å klare det!

    Flott skrevet altså ❤

  3. Får selv ytelser fra NAV. MEN jeg har også begynt med jobbtrening. Det gir livet mitt mening. Drømmen er å få en utdannelse og fast jobb. Og jeg vil helst jobbe med mennesker. Da vil jeg kunne føle at jeg er til nytte for noen. Det er drømmen. Stå på videre!

  4. Det er vondt å vite at du har det så vanskelig. Og har hatt det vanskelig. Men ikke legg skylden på deg selv. Dette er ikke din feil. Jeg forstår godt du ikke klarer å jobbe. Det er det NAV er til. Å hjelpe mennesker som sliter. Du fortjener all hjelp du kan få. Klem ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s