Hjertesmerte-vondt i magen

Hjertesmerte-vondt i magen. Smerten som kommer snikende som et snikende ullteppe. Ingen hører den. Ingen ser den. Ingen legger merke til den. Eller det er vel kanskje ikke helt sant. Noen, noen få utvalgte kan se den. De kan merke den. Men bare hvis de er observante, og virkelig vil. Da, da kan de merke den. Se den lille skyggen som kommer over ansiktet. Se at skjevheten i smilet er borte. Se at det lure glimtet i øyet har fallt bort. Eller kanskje de ikke trenger være så observante, de som virkelig kjenner til smerten, de bare velger den vekk. Velger å ikke se den. Velger å la den fly av gårde. Velger å tro at den vil fly av gårde om man bare venter lenge nok. Men den gjør ikke det. Eller kanskje gjør den det. Det er iallefall uutholdelig i mellomtida. Hjertesmerte-vondt i magen spiser opp alt. Spiser opp gleden. Spiser opp det skjeve smilet. Spiser opp det lure glimtet i øyet. Alt forsvinner liksom. Blir borte. Blir svart, eller kanskje grått. Grått som skyggen i ansiktet. Grått som det gråeste fjell. Kjedelig, vondt, hjertesmerte-vondt i magen. Savnet etter skjevheten i smilet og det lure glimtet i øyet blir byttet ut med sinne. Sinne over at alt ikke er som det skal være. Nei, det hadde nok vært best om hun døde.

Å medisinere bort problemene

Jeg er veldig glad for at det finnes medisiner. Jeg er veldig glad for at jeg har god nytte av medisiner. Jeg er evig takknemlig til Gud for Abilify som har gjort livet mitt MYE enklere å leve. Faktisk så har det gjort livet mitt helt anderledes. Jeg kan leve «normalt.» Jeg har fått med arbeidspraksis gjennom NAV, det hadde jeg aldri klart uten Abilify. Og nå vet jeg at det er forskjell på oss mennesker, og at medisiner funker forskjellig på forskjellige folk. Men for meg funker Abilify som en drøm! 

Men, det jeg ikke liker med medisiner er at av og til kan det virke som at psykiatrien mener det kan fikse all verdens problemer!  Jeg sliter til tider med depresjoner, og derfor vil legen min at jeg skal gå på lamictal, og det gjør jeg nå, og det er greit nok. Men jeg er SUR fordi spy-kiatrien bare vil medisinere den vekk og ikke vil gi meg noe form for annen behandling. Jeg VET at noen av mine depresjoner er situasjonsbetinget. Hendelser som gjør at jeg ikke klarer å mestre hverdagen. Hadde noen hjulpet meg og takle disse hadde jeg kanskje sluppet så «mye» medisiner. Jeg har vært i kognetiv terapi-gruppe, og de anbefalte meg å fortsette med kognetiv terapi alene med en behandler, og det tror jeg også kunne hjelpe. 

Jeg høres kanskje egoistisk ut. Jeg høres kanskje ut som en hypokonder. Du syns kanskje jeg er kravstor. MEN JEG VIL HA TERAPI! Jeg vil ha noe annet enn medikamentell behandling. Jeg vil leve en så normalt liv som munlig. Er det for mye å be om?