Min mobbehistorie – både som mobbeoffer og mobber

Jeg vet ikke hva hvordan et klassisk mobbeoffer ser ut, men dette er et bilde av meg fra første klasse [bilde], og dette er bilde av meg fra syvende klasse[bilde]. Dette er bilde fra meg i tiende klasse[bilde]. Egentlig syns jeg ikke jeg ser ut som et klassisk mobbeoffer. Men kanskje var jeg mer klassisk enn det man tenker er et klassisk mobbeoffer. For jeg ble ikke slått, jeg ble svært sjeldent kalt stygge ting. Men ingen ville leke med meg. Ingen ville sitte på siden av meg. Ingen ville være min venn. Det at folk av og til kalte meg stygge ting. Det kunne jeg leve med. Det var jo bare ord, men det at de viste med hele seg at de ikke likte meg. Ikke ville være med meg. Ikke ville komme i selskapene mine. Det gjorde vondt. Når folk nekter å sitte på siden av en i klassen. Det gjør vondt. Når de foran hele klassen lager en scene fordi de blir plassert ved siden av meg. Det gjør vondt. Og det skapte mye trøbbel for meg i mitt følelsesliv. Jeg begynte med selvskading, jeg ble avhengig av å skade meg selv, avhengig av å kjenne en fysisk smerte for å slippe de vonde følelsene mine. Jeg ble suicidal, og jeg forsøkte på ungdomsskolen å ta livet av meg. Heldigvis hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med og sov bare litt ekstra godt den natten.

Dette er et bilde av meg i første videregående [bilde]. Jeg hadde flytta og begynt på ny skole. Dette er ikke lengre et bilde av et mobbeoffer. Dette er et bilde av en mobber. En baksnakker. En dårlig venn. Vi var en liten skole, med rundt 40-50 elever og halvparten av disse gikk på trinnet mitt. Vi var en sammensveisa gjeng, men unntak av disse to-tre mobbeofrene vi hadde. Og et av de plukka jeg ut. Vi hadde noe på gang. Men det ble aldri noe av. Så jeg var utrygg på han. Så jeg valgte å mobbe han. Jeg husker ikke i dag hva jeg kalte han, men jeg var ufattelig stygg med han. Det gikk på personlige ting. Og jeg la ingen skjul på at jeg ikke likte ham. Jeg hadde ingenting i mot å offentlig ydmyke han foran resten av klassen eller gjengen. Han forsøkte å ta livet av seg. Heldigvis klarte han det ikke. Men jeg ødelagte mye for han. Han ble lagt inn på psykriatisk og var vekke fra skolen lenge. Det var kanskje ikke bare min skyld, men jeg hadde nok del i det jeg og.

Dette er to historier om samme person. En person som først var et mobbeoffer, så en mobber. Det var så lett å mobbe, å endelig være på toppen. Å slippe å bli tråkka på, føle seg alene, være ensom blant alle andre. Jeg angrer på det jeg gjorde, det gjør jeg. Men skal jeg være helt ærlig, så var det letteste å være en mobber. Jeg skjønner godt at folk mobber. Det gir et lite kick, man er på topp. Man slipper å være nedenunder. Man slipper å ha det vondt selv.

Men begge disse historiene kunne og endt veldig, veldig galt. Jeg er evig takknemlig for at det gikk som det gikk. Men vær så snill, tenk deg litt om før du slenger en kommentar. Tenk deg litt om før du velger bort noen fra vennegjengen din. Tenk deg om litt før du baksnakker. Du vet aldri hva resultatet blir. Det kan gå veldig, veldig galt.

12 kommentarer

  1. Mobbing er et vondt tema. Og ikke minst vanskelig og detaljert. Trist å høre at du ble mobbet. Det er ikke en god opplevelse. Jeg kan forstå hvorfor du mobbet. Men bra han ikke klarte ta selvmord. Klem ❤

  2. Tøft gjort av deg å skrive dette.

    Jeg har også blitt mobbet mye, og det å bli mobbet gjør vondt langt inn i sjela. Selvhatet man får til seg selv, blir så stort. Men, jeg kan forstå hvorfor du mobbet, fordi det føles jo helt klart bedre å mobbe enn å være den som blir mobbet. Forde om du visste det var galt, så kanskje du gjorde det pga din egen frykt for å bli mobbeoffer igjen? Du visste jo hvor vondt det var.
    Jeg skjønner deg, og det dr tøft gjort av deg å skrive om begge sidene.

    Jeg er glad for at både du og han overlevde selvmordsforsøkene ❤

    Det kom forresten ikke opp noe bilde. Prøvde å trykke på de, men kom ikke noe da heller.

    Klemmer ❤

    • Grunnen til det ikke kom opp bilder var på grunn av at det var seint på natt og jeg ikke orket å legge inn lenker til bildene, men nå er det gjort. Er bare illustrasjoner og ikke ekte bilder da.

      Ja, hvorfor jeg mobbet når jeg visste hvor vondt det egentlig var, det har jeg lurt mye på! Men jeg syns det ahdde blitt feigt å skrive min mobbehistorie og ikke tatt med at jeg selv og mobbet.

  3. Jeg synes du er utrolig tøff som deler så ærlig og det er så viktig for som du sier det er så lett, spesielt når man er blitt mobbet selv tror jeg for noen at veien blir kortere enn ventet til å bli mobber. Det handler jo om å overleve og når man har blitt mobbet vet man hvor vondt det faktisk er, og da som barn og ungdom er man jo faktisk bare barn og ungdom Det kan ødelegge så mye som du skriver og håper mange leser dette viktige innlegget som du skriver og hører det fra en som har stått på begge sider og ser hvor mye det kan ødelegge og hvor lett det kan bli slik selv om man ikke egentlig ønsker det, men det handler om å overleve ❤
    Jeg beundrer motet ditt og er glad at det ikke endte med død for deg eller han i klassen din, ❤

    Fine gode deg ❤

  4. Jeg kjente meg igjen i første historien. Jeg var mobbeoffer hele grunnskolen. Det er ekstra vondt når man ikke blir kalt stygge ting eller slått ned og sånn. Da har men liksom ingen bevis på at ingen liker en, man bare må føle på den kalde skulderen man får. Tenker jeg da.

  5. Skulle ønske alle fikk lære tidlig på barneskolen at en mobber er ofte en mobber for å ikke bli et offer for å skjule at de ikke har det så godt av en eller annen grunn… husker så godt at jeg bestemte meg for å slippe å være ensom resten av barneskolen da vi fikk en ny elev i klassen.. jeg begynte å være slem mot han med å kalle han tynn, lav, svak og stygg siden han brukte briller 😦 ikke så lenge etter at han var ny.. så fikk vi enda en ny som bodde på barnehjem… han ville være blant de «kule» som var slem mot folk for å vise at siden de var litt overvektige.. så kunne ingen banke de… så jeg ble halvt offer / halvt mobber 😦

    pga alt det jeg har hvert gjennom både på skole.. og hjemme… så har jeg nå blitt en som ikke bare sier jeg vil hjelpe… jeg hjelper mest mulig uten å spørre om det er nødvendig.. men så var det meg da… det er 2 stk som støtter meg uten å spørre eller si ifra.. alle de sier sier «jeg er her for deg» svarer meg aldri når jeg faktisk spør om hjelp 😦

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s