Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å være meg

Jeg er sliten og redd. Utmattet. Orker ikke mer. Hadde jeg kunnet, hadde jeg sagt opp mitt liv som menneske. Dette blir for mye. Alt for mye. Dette alt. Jeg har ikke ord på hva jeg føler. Jeg har ikke ord på hva jeg tenker. Alt jeg vet er at jeg har kasta bort alt for mye penger på nye briller for å bare dø … Så please, hjelp meg …

Romerne 8,18

Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.
-Rom 18,8

Det er ikke ofte jeg blogger om bibelvers her på bloggen, men i dag var jeg på åpent hus hos noen i kirka. Og dette verset ble lest. Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en skal skal åpenbares og bli vår. Eller som de sier på engelsk: The sufferings we have now are nothing compared to the great glory that will be shown to us. Den smerten vi har nå, er ingenting i forhold til den herligheten som skal bli vist oss. Og så vondt som jeg har det nå, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg, for den herligheten må være mye større enn jeg kan forestille meg.

Jeg vil være fri

 

Jeg kjente dem igjen. De kom sånn plutselig, langt ut av det blå. Uten forvarsel. Plutselig var de der. Jeg vil ikke ha dem igjen. Jeg vil ikke gjennom det igjen. Jeg vil feire jul. Jeg vil være fri. Jeg vil være glad. Jeg vil ikke stenges inne av dem. Jeg vil være fri.

Det siste bilde

Dette er et av de vakreste bildene som noen gang er tatt av meg. Jeg er sammen med mine to beste venner på den tiden. Jeg er virkelig lykkelig på det bildet. Jeg er glad og fri. Det er også et av de siste bildene av meg pleier jeg av og til å si. For det var også den kvelden de kom og tok meg. Overrumplet meg uten forvarsel. Plutselig, uten at jeg noen gang kunne ane at noe slikt gikk an. Jeg forstod det ikke da, ja jeg forstod det ikke før mange år etter. Men dette var den første gangen jeg ble tatt fra verden og inn til dem. Det var starten på hva psykiatrien så fint kalte dissosasjon, og som jeg nå kaller stemmehelvetet. Det var der det hele begynte. Vi lekte blitz-leken og jeg fikk et bein kraftig i hodet. De lurte på om jeg hadde fått hjernerystelse, men siden jeg ikke kasta opp så tenkte de at det gikk bra. Det var noe bare de tenkte. For jeg hadde det helt for jævlig om jeg kan bruke slike ord der jeg satt, litt fjern fra de andre og hadde det skikkelig vondt.

Jeg kan ikke beskrive hva som hendte den dagen, men jeg kan beskrive hva det utviklet seg til. Jeg kom lengre og lengre og oftere og oftere inn i et rom. Et lukket rom uten dører. Et ovalt rom, som innsiden av et egg. Og jeg bare sklei og sklei nedover mot midten på det glatte gulvet. På midten stod et bord med fire stoler rundt, og under det bordet gjemte jeg meg. Jeg var livredd. Livredd for det som kom og skulle ta meg. Det var en ekte frykt, noe ligende angst. Og ofte når jeg fikk angst, og ikke klarte å være i denne verden med alt det vonde inni meg fløt jeg sakte inn i dette rommet. Et rom der angsten hadde en grunn og ikke bare var angst. En angst der jeg i alle fall hadde noe å være redd. Dem. De som både hadde vist seg for meg for mange år siden i form av skygger, og som ikke ville vise seg ordentlig for meg før mange år i form av stemmer og skikkelser.

I mange år fløt jeg fram og tilbake fra virkeligheten og rommet, helt til rommet ble virkelig, og virkeligheten ble rommet. I noen perioder søkte jeg rommet flere ganger daglig, det ble et så stort problem at jeg ble utvist fra skolen på grunn av dette. De kunne ikke ha meg der når jeg lå skjelvende på gulvet og var et helt annet sted fra tid til annen. Det fikk meg til å skjerpe meg. Bruke hele kroppen for å holde meg borte, ikke falle inn i rommet mens jeg var på skolen. Ikke la det skje. Skolen var for viktig. Og jeg klarte det, men det tok hele kreftene mine og. Jeg var mye borte fra skolen etter det. Jeg orket ikke å gå på skolen. Det tok så mye energi. Det tok for mye energi.

Jeg falt mye ut utenfor skolen. Jeg husker det godt, samtidig som jeg ikke husker det. Jeg husker glimt fra smertene jeg hadde inni rommet. Jeg husker glimt fra virkeligheten når folk prøvd å ta kontakt med meg. Jeg husker det gjorde vondt. Jeg husker bekymringene og smertene det påførte dem rundt meg. De sa jo selvsagt ikke dette. De sa det gikk bra og at jeg var den viktigeste. Men jeg klarer ikke helt å tro dem. Det var uskyldige mennesker som plutselig ble kastet ut i noe de egentlig ikke burde vært med på. Noe som egentlig bare meg og mitt.

Jeg husker de skulle ta meg. Jeg husker de spiste meg innen fra og ut med skje. Jeg husker jeg var livredd. Jeg husker smerten. Jeg har blitt fortalt at pupillene mine var like store som det blå rundt. Jeg har blitt fortalt at jeg stammet. Jeg har blitt fortalt at jeg hadde rykninger i kroppen. Jeg har blitt fortalt at jeg likevel skulle ut å røyke, det dog når jeg hadde kommet mer til meg selv. Jeg har blitt fortalt mye om det. Og jeg husker litt av det. Jeg vet sånn cirka hvordan det gikk for seg. Men det jeg husker mest av alt. Det var at det gjorde vondt. Og at jeg var redd.

Men rommet ble virkelighet og virkeligheten ble rommet. Jeg sluttet å falle ut, og stemme introduserte seg så pent for meg. Monstrene også. Og skikkelsene. Ja, egentlig alt. Men det er egentlig også en helt annen historie, men alt begynte den kvelden. En av de beste kveldene i mitt liv. Med pepperkakehusbaking, beste venner og et flott solid ungdomsmiljø på ungdomsklubben. Ja, det var egentlig der alt begynte. Og jeg savner det egentlig, ja både livet før, men og livet med rommet. Den trygge plassen som var så utrygg, men likevel, der hadde alt sine logiske grunner. Sånn utenom at det var alt i mitt hode og ingen andre kunne forstå det.

Dønn ærlig: Jeg har vondt!

Jeg har en smerte inni meg. Jeg har det egentlig bra, men jeg har denne smerten. Den sitter i hodet, magen, brystet, armene, beina, ja de fleste plassene. Det gjør vondt. Men jeg har det jo egentlig bra. Det er en smerte jeg vil skade vekk, men jeg vet jo at selvskading ikke er bra, også har jeg det jo egentlig bra, så jeg kan jo ikke gjøre noe.

Jeg trenger noen å snakke med, men jeg har enda ikke rukket å gå innom legekontoret å få en time hos fastlegen, og behandleren min har jeg bare i gruppa, så jeg kan ikke ta det opp med henne, og kontakten min i psykisk helse har jeg slutta å ha timer med. Og jeg føler ikke jeg kan si det til noen, for alle tror jo jeg har det bra, og det har jeg jo egentlig og. Jeg er lykkelig, jeg har bare så vondt, og det er ikke noe godt.

Men til alle dere som virkelig kjenner meg, jeg har det egentlig bra.

Og til alle i hele verden, hva gjør man når man har så vondt utenom å skade seg?

Og om sangen i blant skulle stilne

Og om sangen i blant skulle stilne
Så vit at jeg står her så stille
Og synger deg glemte salmer
Om håp og trøst i Hans navn
Ja, om sang i blant skulle stilne
Så vit at jeg er for deg
Og synger av full hals
Helt til du orker å synge igjen

Men ingen kom …

Jeg leste på vg.no i dag om to gutter som skulle feire åtte års dagen sin, men ingen kom. Det får meg til å begynne å tenke på den gangen på ungdomskolen da jeg inviterte inn til fest og ingen kom. Jeg inviterte alle jentene i klassen, men den ene hadde den ene bedre unnskyldningen enn den andre, og til slutt var det bare meg og ei anna igjen. Og hun sa det rett ut, hvis ikke noen andre kommer vil ikke jeg heller, men du kan komme bort på den festen jeg skal på i steden for. Jeg valgte å takke nei da. Jeg burde kanskje ha takket ja, men knust som jeg var takket jeg heller nei. Det gjorde vondt det husker jeg, og det var nok siste gangen jeg inviterte alle jentene i klassen.

Da jeg fylte atten år, så måtte jo dette feires. Jeg hadde begynt i ny klasse og kjente ikke alle så godt. Jeg valgte å ikke invitere noen i klassen. Jeg var for redd for at de ikke ville komme. Jeg valgte heller å invitere folk i fra kirka, og jeg inviterte MANGE for å være sikker på at noen i alle fall kom. Og heldigvis kom noen og. Jeg inviterte og ei venninne fra langvekkistan som kom og var hos meg den helga, bare i tilfelle ingen andre kom så kom hvertfall hun. Bare for sikkerhetsskyld.

Jeg kjenner enda når vi skal intivetere til fest samme hva som er årsaken at jeg er redd for at ingen skal komme. Heldigvis har jeg fått gode venner som stiller opp og kommer så langt de kan og som sier i fra hvis de ikke kommer som oftes. Men hver gang, er jeg fortsatt redd.

Så slikt setter spor. Kjære foreldre, ikke la barna deres være som mine «venner» var da jeg gikk på ungdomsskolen. Kjære du som tenker på å få barn, hvis du får barn samtidig som meg. Ikke la ditt barn svikte mitt barn når det kommer til en bursdag. Det setter spor, det skaper sår i sjela. Vær så snill. Ikke la barnet mitt, eller noe annet barn for den saks skyld bli sviktet i en bursdag. Bursdager skal jo være noe av det beste som finnes.

Hvor jeg er, og hvor jeg var og til deg som studerer

 

20. august 2011 skrev jeg dette:

For et år siden delte jeg noe med en venninne jeg var sikker på skulle gå i boks. Jeg sa: Om tre år, når jeg er ferdig utdanna skal jeg være frisk. Nå har det gått et år, og jeg har bare to år igjen. Jeg begynner å merke at jeg får dårlig tid. Jeg føler meg ikke det spor friskere i dag som den dagen jeg snakket med venninnen min. Kanskje bare mer syk. Jeg har gjennomgått mange ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjennom gå og jeg har vært sykere enn jeg noen gang hadde håpet at jeg skulle bli. Jeg har rett og slett ikke tro på at jeg skal klare det. Jeg har alltid vært positiv og sikker, men nå vet jeg ikke hva jeg skal tro lengre. Vil jeg noen gang bli frisk ?

Det er over to år siden, men jeg har kommet langt, lengre enn jeg trodde den gang. Greit nok jeg har sluttet å studere, men jeg har også flytta sammen med verdens beste mann, jeg har gifta meg, og begynt i jobbpraksis. Jeg er kanskje ikke der jeg da håpet at jeg skulle være. Jeg er kanskje ikke ferdigutdanna sykepleier, men jeg føler jeg har mye mer i livet mitt nå enn da. Og viktigest av alt, jeg har stabilitet og jeg har ikke stemmer. Jeg er velsigna!

Jeg husker en gang jeg måtte legge meg ned da jeg hadde gått opp trappa av utmattelse, jeg husker jeg lå på gulvet på rommet mitt og vred meg i smerter på grunn av stemme. Jeg husker så meget fra den tida, og hadde det fortsatt slik, hadde det aldri vært verdt det å bli ferdig utdanna. Kommer det til å bli slik igjen vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg skal be om hjelp og ta det roligere. Helsa er viktigest. Ingen jobb eller utdanning er viktigere enn helsa.

Så til alle dere studenter som sliter helsa av dere, ikke dere som bare sliter ræva av dere, men dere som kjenner at det går så ut over helsa at dere blir fysisk eller psykisk syke. Ta det litt med ro. Tenk over situasjonen deres. Snakk med noen, snakk med meg. Er det verdt det? Kanskje er det det, men for meg var det ikke det.

Hvorfor jeg var redd deg.

Du sa det så ut som jeg hadde vondt. Du sa det så ut som jeg var redd. Og det stemmer. I timene dine hadde jeg skikkelig angst. Jeg var livredd deg etter den gangen du sa jeg var dum. Du kalte meg dum foran hele klassen. Jeg prøvde å holde maska, men det gikk ikke. Jeg vet du fikk dårlig samvittighet etter på, og jeg vet du ofte snakker før du får tenkt deg om. Men jeg vet og at jeg ble kjempe lei meg. Jeg vet jeg hadde en ufattelig dårlig dag fra før av, og at det som hendte bare var dråpen som fikk det til å renne over. Men likevel ble jeg redd, redd for deg. Redd for hva du kunne komme til å si. Jeg hadde virkelig angst i timene dine. Det gjorde fysisk vondt. Jeg skar grimaser og så ut som jeg ble pint. Jeg sa alltid det gikk okei. Men det gjorde ikke det. Jeg hadde rett og slett alltid vondt når du var der.

I dag, når jeg nå møter deg på jobb tenker jeg ikke over det. Jeg var ikke sint på deg etter det egentlig, så det er ikke det at jeg har tilgitt deg som har gjort det bra, for det trengte jeg egentlig aldri, det gikk av seg selv. Men smertene og frykten for å bli kalt dum igjen er vekke, rett og slett fordi vi er i den posisjonen nå at det ikke er logisk at du kaller meg noe slikt.

Jeg håper virkelig at ingen andre elever for oppleve det jeg gikk oppleve. For det gjorde skikkelig vondt. En autoritetsperson som med et uhell misbruker den makten han eller henne er tildelt. Det er uheldig, så til alle lærere der ute, og som tenker på å bli lærere eller er på vei til å bli lærere. Tenk dere om før dere snakker. Ord skader mer enn en tror.