Smil og vær glad

Smil og vær glad for hver dag som går
Så skal du se hvor mange venner du får

Og selv om du glemmer at en og en er to
Så må du aldri glemme å være snill og god

Dette var yndlingssangen min da jeg var liten. Nå syns jeg den kan gå og henge seg før jeg gjør det for den. Nå syns jeg ikke om den. Skal man liksom bare smile og være glad hver dag og få masse venner og ha det skikkelig skit inni seg. Nei, da syns jeg det er bedre å gråte noen tårer av og til, og å få de vennene som virkelig tåler at man er et menneske og ikke en smilende robot. Det var min mening om denne barnesangen jeg som barn elsket og nå ikke gjør det.

Kan noen riste litt fornuft i meg?

Kjære alle sammen, jeg trenger at noen rister litt fornuft i meg. Jeg trenger noen å snakke med. Noen jeg kan fortelle hva jeg har gjort for noe dumt noe. Noen som kan riste litt i meg og si, at slik, slik kan jeg ikke holde på. Men også noen som tror på meg og har tillit til at jeg kan ta de rette valgene med litt rettledning. Jeg trenger noen jeg vet kan koble av litt, som jeg ikke er redd for at ligger oppe hele natta og bekymrer seg. Men jeg trenger også noen som kan se på meg med «Jeg er bekymra»-blikket, som stikker dypt inni sjela mi. Jeg trenger noen som kan være der når det stormer, men som også bryr seg når stormen har lagt seg og som vil høre på oppturene mine. Jeg trenger mer enn bare Gud … Jeg trenger noen håndfaste og.

Hypoman

Hypoman. Det var det hun sa i innleggelsesamtalen. H.Y.P.O.M.A.N. Jeg vil ikke at det skal være en del av livet mitt. Jeg vil at man skal kalle det at jeg er lykkelig, gira, hyper, overtrett. Ikke hypomanisk. Men kanskje er det er bare benektelse. Kanskje er det bare det at jeg ikke vil innse det. Kanskje er jeg bare teit og dum som ikke vil at noen skal si at gleden min er syk.

Ja, jeg vet at det kommer negative ting med det og. Søvnløse netter, ukontrolerbar shopping, trang til å klippe av meg håret. Men det er også fine ting med det. Lattermild, smiler, energi. Ja. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet bare ikke at noen skal si at gleden min er syk, selvom den kanskje er det.

Søvn, søvn, hvor er du?

Søvn, søvn, hvor er du? Jeg har lyst å rope det ut. Dette er jo bare min første våkennatt, så egentlig burde jeg ikke klage enda. Men jeg vil så gjerne sove. Skal på jobb om bare to timer. Skal holde ut, være levende i mange timer. Jeg trenger egentlig søvn. Men siden det bare er en time til jeg må stå opp, så ser jeg veldig lite vits i å prøve å sove mer. Godt det er helg i morgen!

Ellers vil jeg bare si at jeg er inne i et skrivemodus, og det er egentlig veldig deilig, så nå har det kommet veldig mye nytt på Jenta og monstrene. Så det er bare å gå inn og lese om dere vil 🙂

Lite håp, stor glede, og enda større nederlag.

Jeg så mitt navn, det stod der, tretten bokstaver, et mellomrom. Et lite håp glimtet opp, en stor glede spredde seg i kroppen. Men nei, det var en feil. Jo høyere man klatrer, jo større er fallhøyden.

Tre døgn snusfri!

Det er noe jeg trenger å si

Det er noe jeg trenger å si, men jeg vet ikke hva det er. Allerhelst vil jeg brøle og skrike og slå. Jeg vil hate alt og alle. Jeg vil legge meg i min egen grotte og bli der for alltid. Jeg vil ikke være. Jeg vil ikke leve. Jeg vil være fri. Fri som fuglen, fri som fisken, ja, jeg gir blanke i hva jeg er fri som, bare jeg kan være litt fri. Bare jeg kan få slappe av. Bare jeg kan slippe å ha så vondt. For det er det det gjør. Det gjør vondt. Vondt å være i live, vondt å forholde seg til andre. Vondt å være meg. Vondt. Alt gjør bare vondt. Jeg kan ikke beskrive det egentlig. Så jeg blir bare sittende med det inni meg.

Det regner. Og jeg trenger noen å snakke med. Noen som forstår uten at jeg bruker ord. Noen som kan forstå at det gjør vondt og at jeg trenger en klem. Noen som kan stryke meg over ryggen. Noen vennlige øyne. Ett eller annet. Det regner veldig.