Kan noen riste litt fornuft i meg?

Kjære alle sammen, jeg trenger at noen rister litt fornuft i meg. Jeg trenger noen å snakke med. Noen jeg kan fortelle hva jeg har gjort for noe dumt noe. Noen som kan riste litt i meg og si, at slik, slik kan jeg ikke holde på. Men også noen som tror på meg og har tillit til at jeg kan ta de rette valgene med litt rettledning. Jeg trenger noen jeg vet kan koble av litt, som jeg ikke er redd for at ligger oppe hele natta og bekymrer seg. Men jeg trenger også noen som kan se på meg med «Jeg er bekymra»-blikket, som stikker dypt inni sjela mi. Jeg trenger noen som kan være der når det stormer, men som også bryr seg når stormen har lagt seg og som vil høre på oppturene mine. Jeg trenger mer enn bare Gud … Jeg trenger noen håndfaste og.