Angst for det ufarlige

Jeg vet ikke hvor mange mil jeg har kjørt med campingvogn i mitt liv, eller sittet på når andre har kjørt da, men det er ganske mange. Likevel er jeg skamnervøs hver gang, jeg har rett og slett angst for det. Noe som egentlig er veldig trist, med tanke på at jeg elsker å være på campingtur, spesielt med campingvogn. Likevel så er jeg så redd. Greit nok at vi har ei Hobby, som er litt vinglete på veien, men SÅ redd burde jeg ikke være. Jeg er redd for at den skal velte, redd for at noe galt skal skje, redd for det meste. Jeg håper virkelig jeg kan bli kvitt litt av angsten for å sitte på med campingvogn baketter, for det er jo på campingtur jeg har det best, det er det som er livet. Kunne jeg valgt hadde jeg vel flytta ut i campingvogna og sovet der hver natt. Men hva er vel kjangsen for at det skjer noe galt? Svært lite, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det inn i hodet. Tror jeg skal ta opp denne frykten med behandleren min neste gang jeg skal dit, for jeg elsker jo å være på tur! Men sånn som i dag da vi skulle ta ned campingvogna til huset for å snart gjøre den klar til sommeren, jeg var skitredd, måtte gå ut av bilen og gå ned. Orket det ikke. Håper virkelig jeg får denne angsten under kontroll til sommeren for da blir det tur!

Advertisements

Sliten!

Det er helt OK å være sliten. Man kan bli litt gretten da, det er og OK, bare man husker å beklage for dem det går utover. I dag møtte jeg opp en time for tidlig på jobb og møtte ei låst dør. Mannen hadde nemlig begynt tidlig på fredag og glemt å stille klokka, så dagen har vært en time lengre enn det den hadde trengt og jeg har vært hos behandleren min. Så ja, jeg har god grunn til å være sliten. Det er nemlig OK å være sliten, man trenger ikke å se på det som et sykdomstegn.

Lysere framtidsutsikter?

Jeg snakka med legen min på DPS i går, han sa jeg skulle begynne på efexor igjen, jeg har egentlig trodd at denne ikke har virket noe særlig, men da jeg sluttet på den begynte jeg å vingle noe grusomt i humøret. Skulle ingenting til for å gjøre meg trist eller sint, men heller ikke glad. Dette kompanserte jeg på med en uke på DPS, noe som egentlig ikke hjalp så veldig, men det som hjalp var da jeg kom hjem og begynte å drikke. Det var som om verden ble mye enklere å ha med å gjøre da jeg hadde noe innabords. Jeg vet at det er en SKIKKELIG dårlig mestringsstrategi, men det funka, og desperat som jeg var så drakk jeg uansett hva jeg skulle, bortsett fra da jeg skulle på jobb da. Det hadde virkelig ikke passer seg, og dessuten så har jeg det som oftes bra når jeg er på jobb uansett da.

Men i dag begynte jeg på efexor igjen, og jeg tror egentlig ikke den funker så fort, men til nå har jeg følt meg mye bedre. Kanskje litt placebo-effekt, men så lenge det funker så er det greit for meg! Så nå sitter jeg bare å nyter at jeg ikke har vondt og venter på min nye telefon som jeg tror kommer i posten i dag, ellers så er det en annen pakke som kommer. Vet ikke hva annet det skulle være, men jeg har jo bursdag om et par dager så man vet jo aldri. Godt har jeg det hvertfall.

En liten pause

Jeg hadde en liten pause, en pause fra alt, alle forpliktelser og mas. Og vet dere hva? Det var deilig! Null stress med alt som burde vært gjort, nei, jeg sa meg rett og slett syk en uke. For det var jo det jeg var. Jeg var syk, kanskje med en P foran, men syk var jeg. Tok meg en tur på DPS og slappa av. Hadde noen rundt meg som jeg kunne mase på, få snakke med og sånt. For det var vanskelig før jeg la meg inn. Det var det. Men det var kanskje like vanskelig etter jeg kom ut fra DPS, for alt var like vondt. Like forferdelig. Like ambivalent. Opp og ned på samme sekund. Tårer og latter i ett. Slitsomt! Det var det. Og vondt. Vondt for meg, men også for mannen min som måtte leve med meg.

Men nå har jeg ringt legen min på DPS, eller jeg prøvde å ringe han, men han tok ikke telefonen, så han skulle ringe opp igjen, og hvis han noen gang gjør det blir jeg fornøyd, for nå selvmedisinere jeg meg på alkohol, og det er jo ikke så veldig lurt. Men det funker. I går klarte jeg å gå i kirka uten større ubehag. Noe som var/er nærmest umulig uten alkohol. Men, jeg har tatt kontakt, for avhengig, det vil jeg ikke bli! Så nå prøver jeg en dag uten og ser hvordan det går, og går det ikke så er det rett på flaska inntil jeg får noe av dr. vanskelig-å-få-tak-i-legen min.

 

Ikke verdt no’!

Jeg føler meg ikke verdt noe, jeg vet at jeg er det, men jeg føler det ikke slik. Jeg føler meg ubrukelig! Bortkasta oksygen, det er meg det. Hva er vitsen med meg? Det er totalt bortkasta at jeg finnes på denne planeten, og jeg kunne egentlig like godt gå bort og forsvunnet, sånn uten at verden hadde blitt et verre sted å være. Jeg føler meg bare så fortapt, så bortkasta, så lite verdt. Og jeg vet at det sikkert er min feil og alt det derre, men at «alle» fordømmer meg gjør ikke ting noe lettere å være meg. For ja, jeg vet faktisk hvor usunt det er å røyke, dere trenger ikke å minne meg på det hele tiden. Dere trenger ikke å kalle meg en dårlig kristen selv om jeg røyker, dere trenger ikke å fylle hodet mitt med masse piss om meg, det klarer jeg helt fint selv faktisk! Jeg vet faktisk hvor dårlig menneske jeg er, jeg vet hvor lite jeg er verdt, jeg vet at jeg er ubrukelig, bortkasta, teit, stygg, ekkel og alle disse andre ordene og. Dere trenger ikke minne meg på det hele tiden! Jeg hater meg selv, og det vet jeg sikkert er bare min skyld, men dere gjør det ikke noe bedre heller.

 

Verdensdagen mot selvskading

I dag er det verdensdagen mot selvskading, en dag for å belyse selvskading og slikt, og jeg kunne ha skrevet et langt innlegg om dette, men jeg las et så godt innlegg hos liseliten.com, at jeg vil heller linke til det blant annet, og noen innlegg jeg har skrevet selv og et støtteforum for selvskadere som jeg er med å driver.

liseliten sitt innlegg

I fjor sitt innlegg om verdensdagen mot selvskading

Kjære sykepleier – et dikt om å bli møtt som selvskader

Når ord ikke blir nok – et dikt om selvskading

Røde dager – enda et dikt om selvskading

Forumet