Gratulerer med dagen, uerstattelige sykepleiere

Det er noen sykepleiere jeg husker bedre enn andre, og noen skulle jeg ønske jeg hadde fortrengt. Det har vært hender å holde i, øyne fulle av tro og trøst, stemmer gode å forholde seg til. Jeg har mange minner, som egentlig skulle vært veldig vonde, som noen, uerstattelige, sykepleiere har gjort mindre vonde, ja til og med gode. Jeg er takknemlig for de gode sykepleierne jeg har møtt gjennom mitt korte liv, og limer inn to dikt til slutte. Det ene som en oppfordring, det andre som en takk.

 

 

Kjære sykepleier
Takk for at du holder min hånd
Når alt blir vanskelig og så vondt å forstå
Takk for at du sitter der og ser på meg
Med godhet i ditt blikk
Takk for at du snakker til meg
Med respekt i ordene

Kjære sykepleier
Takk for at du bare er der
Takk for alt det du gjør
Takk for alt du har lært meg
Og takk for den du er

Kjære sykepleier
Det finnes så mange
Som aldri skulle hatt en jobb som sykepleier
Det finnes så mange
Som haster avsted
Det finnes så mange
Som heller sitter på facebook heller enn å være med meg
Men du
Du er ikke som dem
Du er hva en sykepleier skal være

Så takk kjære sykepleier

Kjære sykepleier.
Du som skal pleie syke,
du som skal være min advokat.
Vær så snill å se meg litt,
gi meg litt av din dyrebare tid.
Vær så snill
gi meg en hånd og holde i,
et trøstende ord.
Jeg er så redd,
og du løper så fort i fra meg
Kjære sykepleier,
ser du meg ikke?
Sårene jeg har,
har jeg laget selv.
Jeg vet det like godt som deg.
Men si meg kjære sykepleier,
har jeg ikke rett på pleie slik som alle andre?
Si meg kjære sykepleier,
er jeg mindre pasient enn andre?
Forstår du ikke hvor tøft det er
å be om hjelp når jeg vet,
like godt som deg at skadene jeg har
er selvforskyldt.
Hvorfor ser du ned på meg?
Feier meg bort,
og gir meg skylden for å være syk?
Ja, kjære sykepleier,
skal du ikke pleie syke,
skal du ikke pleie meg?

Er jeg virkelig så stygg?

Jeg savner den tida da jeg raste ned i vekt, savner den tida jeg kunne gå dager uten å spise, savner tida da folk kommenterte at jeg var blitt tynnere. Jeg savner den tida, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det tilbake. Jeg er alt for glad i mat, og i feil mat, og alt for lite glad i å trene. Desverre. Og desverre hater jeg kroppen min og meg selv mer og mer. Jeg er syklig overvektig. Det er ikke bare litt valpefett det er snakk om. Det er snakk om sykelig overvekt. Det er ille. Jeg merker det i knærene når jeg går. Jeg er alltid sliten. Jeg hater meg selv, jeg hater kroppen min. Jeg passer ikke inn i den. Det er virkelig ikke meg. Det går mer og mer opp for meg hvor stygg jeg er. Jeg blir på gråten når jeg ser bilder av meg selv, ser jeg virkelig slik ut? Er jeg virkelig så stygg? Jeg savner den gamle meg. Jeg vet at vekt ikke definerer hvem du er, men siden jeg er feit føler jeg meg svak, som en taper. Helt fryktelig. Jeg savner til og med tida da alt gikk ut på å ikke spise. Det var bedre enn nå i alle fall.