Jeg skammer meg

Igjen er det mye oppblås om unge som overmedisineres. Og ja, det er jo galt, men det er og galt at jeg skammer meg fordi jeg syns medisiner er bra. Mange er skikkelig anti medisiner og klarer å leve så godt uten, det klarer ikke jeg, og jeg skammes av den grunn. Selvsagt, jeg mener ikke at man skal settes på en pille for alt, men av og til er det rett og slett bare en pille som trengs … Og selvsagt er det min skyld at jeg skammes og får selvskadingstrang.Jeg skylder ikke på noen, jeg sier bare hvordan jeg føler det.

Jeg har vært zombie, jeg har vært «en annen,» jeg har vært overmedisinert, men det er faktisk litt prøving og feiling for å finne rett dose og rette medisiner av og til, og jeg syns det var verdt det for å komme fram til de medisinene som jeg bruker i dag, for uten medisiner er livet mitt et helvete, både for meg og de rundt meg.

Og selvsagt mener jeg ikke det er rett og stappe i noen 20 forskjellige preparater om dagen, eller at medisiner skal være den eneste oppfølginga folk får når en trenger mer, jeg vil bare si, mest til meg selv, at det er helt ok å ta medisiner.

En liten oppdratering fra campingen

Nå ligger jeg i campingvogna og hører på 13 humler av vamp. Hørte den første gang ordentlig da jeg var innlagt i 2011. Den gir egnetlig bare gode minner. Egentlig burde jeg jo vært på møte i kveld, skal visst være bra, men jeg har ikke vært på et eneste møte denne uka og jeg har ikke de store planene om å være det heller. Jeg sover det meste av dagene, og det er godt. Ellers så vanser jeg rundt på campinga og bruker litt penger både her og der på is og drikke. Her om dagen, tror det var i går spiste jeg tre japp-is. Nam. Ellers går det mest i Bonaqua Sitron, og når det er utsolgt går det i Bonagua naturell med kullsyre. Føttene mine har vært totalt utslitte av all traskingen, de begynner å komme seg nå da. Og jeg har kommet inn på skole til høsten. Gleder meg.

Det er faktisk fryktelig vondt å slite med angst

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av de, de som vegret seg for å gå ut, de som unngikk andre, de som var «partykillere», ja en av de med så sterk angst at det går ut over livskvaliteten og det sosiale livet. Men her er jeg visst. Ironisk nok sitter jeg på kafé når jeg skriver dette da, men å gå på kafé alene er langt så skremmende som å gå sammen med to-tre gode venner. Sosiale sammenhenger, ja det er det som dreper meg innvendig, det er det som får meg vil å ville synke ned i jorda, det er det som er fryktelig. Ja, det er det som gir meg angst! Selv om det er gode venner og folk jeg kjenner godt kjenner jeg hvordan angsten kryper seg opp i kroppen min, hvordan armene verker, brystet strammer seg og magen velter seg. Det er faktisk fryktelig vondt å slite med angst. Og lenge før angsten kom krypende så meldte jeg meg på som frivillig under årets beste sommerleir for barn og ungdom, og nå gruer jeg meg noe helt vilt! Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å overleve. Jeg vet at angst ikke er dødelig, men det kan godt føles slik ut fordi om. Det hjelper lite at de tre-fire årene jeg har vært med som frivillig har jeg såvidt sovet noe som helst om nettene, og den lille søvnen jeg har fått har jeg fått om dagene da jeg egentlig burde gjøre andre ting. Nei, jeg vet rett og slett ikke hvordan dette skal gå til, men det gjør det vel på en eller annen måte. Det må vel det?