Selv om livet gjør vondt, så har vi en god Gud.

I dag satt jeg og tenkte på om jeg skulle oppdratere statusen min på facebook med noe slikt som at selv om livet gjør vondt, så har vi en god Gud, og det er godt! Men jeg har ikke gjort det. Fant heller ut at jeg skulle blogge litt om det etter å ha hørt sangen He knows av Jeremy Camp. Her kommer teksta til sangen.

«He Knows»

All the bitter weary ways

Endless striving day by day

You barely have the strength to pray

In the valley low

And how hard your fight has been

How deep the pain within

Wounds that no one else has seen

Hurts too much to show

All the doubt you’re standing in between

And all the weight that brings you to your knees

[Chorus:]

He knows

He knows

Every hurt and every sting

He has walked the suffering

He knows

He knows

Let your burdens come undone

Lift your eyes up to the one

Who knows

He knows

He knows

We may faint and we may sink

Feel the pain and near the brink

But the dark begins to shrink

When you find the one who knows

The chains of doubt that held you in between

one by one are starting to break free

[Chorus]

Every time you feel forsaken

Every time that you feel alone

He is near to the brokenhearted

Every tear

He knows

He knows

[Chorus]

Av og til kan vi føle oss mutters alene med problemene våre, men vet dere hva ?!?!? Som de synger i sangen, He knows, Han veit hvordan det er! Han veit hvordan det er å ha det vondt. Han har faktisk vært menneske Han og! Og Han var ikke et hellig menneske, eller Han var kanskje det, MEN, Han hadde følelser slik som oss (Joh 11,35). Og Han tok faktisk på seg all vår smerte og sykdom på korset (Jes 53,4-5). Så Han vet faktisk hvordan det er, og Han er MED deg i smerten! Og når vi finner ut at Han er med oss OGSÅ når vi har et nedbrutt hjerte (Sal 34,19) og ikke bare når livet vårt er helt på topp, da kan vi finne stor trøst i Gud og Jesus og mørket kan begynne å krympe.

Jeg sier ikke at Gud fikser alt alltid på 1, 2, 3, men jeg sier at Gud er en STOR trøst, og når du tenker at Han vet ikke hvordan det er å være meg, han skjønner ikke hvor vondt jeg har det. Så husk, Han var der, Han er der og Han vet.

Å ville fortrenge alt

Å ville fortrenge alt. Late som om intet problem finnes. Flykte fra alt. Ja, det er kanskje pinglete, men det er slik jeg reagerer, eller vil reagere. Jeg vil ikke. Jeg er et trassbarn. Midt i den verste trassalderen. Ja, der har du meg! Jeg vil nemlig rett og slett ikke mer. Jeg er lei meg, forbanna og rådvill. Men jeg kan ikke si hva som er problemet. Det er for skammelig!

Hvorfor tror jeg det ikke selv da?

Hvis alle mener det går så mye bedre, så hvorfor tror jeg det ikke selv? Hvorfor vet jeg ikke det selv, når alle andre vet så godt at jeg har det bra? Hvorfor kan jeg ikke slutte å klage og begynne å være glad siden det går så innihampen bra da? Kan noen være så vennlig å gi meg ett Smil-og-vær-glad-kurs (bedre enn det behandleren min gav meg) for jeg fatter ikke at ting er så bra som alle sier at det skal være. Men hvis det skal være så bra, hvorfor har jeg det ikke bedre?