Å få ordentlig hjelp.

Å bli sett, hørt og trodd. Det er fantastisk herlig. Selv om det kanskje ikke alltid er en fryd å snakke om ting, så er det veldig godt å vite at jeg er i trygge hender, at de vil meg godt og at jeg blir tatt på alvor. Jeg er innlagt, igjen! Først var jeg tre uker på DPS, jeg fikk god nok oppfølging, men det hjalp så lite, og etter en uke var det inn igjen med femdøgnsavtalen min, og første gang jeg møter legen så får jeg vite at jeg er overført til vanlig innleggelse, for det er ikke noe vits å sende meg ut og inn hele tiden. De skulle hjelpe meg ordentlig før jeg ble utskrevet. Det var nesten så jeg går gledestårer når jeg hørte det, ikke fordi det er så gøy å være innlagt, men fordi jeg skimtet noe kalt håp. De ville faktisk hjelpe meg, og det har de (legen og psykologen og pleierne) bevist gang på gang. Jeg har hatt samtale med enten legen eller psykologen hver dag omtrent utenom helgene. Jeg har samtaler med pleierine når det trengs. Jeg har fantastiske kontakter som er der for meg, som er vise, omtenksomme og gode. Jeg får faktisk ordentlig hjelp! Og når jeg skriver dette ser jeg faktisk litt håp.

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s