shape, ikke scar!

 

Åh, det handle så om å la det «shape us» og ikke bare «scar us»! Det er så viktig at vi lar Gud få gjøre vonde erfaringer til gode ting, det gjør hele forskjellen på et menneske! Og jeg sier ikke at jeg er perfekt der selv, jeg har latt mange ting «scar» meg, istedenfor å «shape» meg, men det er ikke for sent! Det blir egentlig aldri helt for sent før vi dør heller da! For Gud kan ALLTID gjøre vonde ting om til noe godt! Selv om vonde ting fortsatt gjør vondt, så kan det brukes til noe godt! Amen.

Mestring!

Angst

Pensum, pensum, pensum, klarer ikke å tenke på annet enn alt det jeg burde ha lest. Samtidig så får jeg så himla angst for å åpne pensumbøkene. Sånn type gråteangst. Skikkelig frustrerende for jeg vil jo så gjerne overleve dette studiet, og det er jo egentlig veldig interessant, men likevel så kommer angsten og nærmest kveler meg. Nå har jeg klart å lese sånn 5-6 sider uten å gråte, men nå er jeg så kvalm og svimmel at jeg måtte bare ta en pause, og jeg regner vel egentlig med at samme styret skal komme når jeg må åpne boka igjen. Jeg har ikke peiling på hvorfor det er slik. Noen som har noen tanker om det eller lignende erfaringer?

Redd

I går svikta kroppen min litt. Hele kroppen gjorde vondt. Jeg klarte ikke å sitte, og nesten ikke gå eller stå og reise meg. Alt gjorde så vondt. Det var nok fordi jeg var sliten. Jeg har hatt en miniversjon av det de forgje dagene, men ejg har oversett det litt. Ikke tenkt på at det var et tegn på at kroppen var sliten. Men i går hadde jeg ikke noe valg annet enn å kaste årene og legge meg i senga og slappe av. Og selvom kroppen gjorde skikkelig vondt, så var det litt godt å bare ligge, selv om jeg var skikkelig redd. Redd for at det skulle vare, redd for at det ikke bare var litt slitenhet. Men i dag er jeg mye bedre. Kroppen er litt mørbanka og jeg er litt trett og sliten. Men den fryktelige smerten er heldigvis vekke. Selv om jeg ikke helt har stått opp enda, noe jeg egentlig ikke hadde planer om å gjøre heller, så er denne dagen til nå mye bedre enn i går.

Ellers er jeg fortsatt litt redd. Redd for at kroppen skal bli mer sliten. Redd for å ikke klare å fullføre studiene. Redd for at jobben skal bli litt for mye. Redd for det meste egentlig. Jeg har jo vært så sliten den siste tiden at jeg har ikke orket å lese noe særlig. Orker ikke å bla i boka, orker ikke bevege øynene. Orker ingenting nesten. Men jeg håper på at det er en forbigående fase.

So, live …

So, live. Live. Fight like hell. And when you get too tired to fight, then lay down and rest and let somebody else fight for you. That’s also very, very important. I can’t do this “don’t give up” thing all by myself. – Stuart Scott

Så ufattelig bra beskrevet!

Fant denne boka på jobb

Og ble skikkelig imponert. (ironi)

Vet du hva jeg heter?

Jeg går på åpen gate, jeg ser på menneskene, de traver så fort fram og tilbake.

Jeg er i en by, der jeg bodde for lenge siden. Så mange mennesker jeg en gang kjente.

Jeg sender et smil, sier hei. Jeg tror ikke de vet hva jeg heter.

Vær så snill, tenk positivt

Jeg sitter hjemme og prøver å ikke grine. Vet ikke helt hvorfor, men jeg har hjertesmerteøresus, og det gjør så vondt! Vil allerhelst kutte av meg ørene, men vet at det er en dårlig mestringsstrategi, spesielt siden jeg bruker briller 😉

Jeg var jo så positiv tidligere i dag, men kanskje jeg var for positiv. Jeg vet ikke. Jeg er iallefall trist og sint og stygg og dum og teit!

C på eksamen!

Jeg er så heftig stolt av meg selv! Stolt og imponert! Kanskje litt rart å imponere en selv, men jeg har i MANGE år bare strøket og strøker og strøket på eksamner, iallefall nesten, og jeg har aldri fått noe bedre enn D på en eksamen. Så det at jeg faktisk står på en eksamen og får en C i tillegg er virkelig DIGG!

Ja, då svarer eg: JA!

Ja, for det er både vondt og godt å leve. Slik er livet, alle sine liv er slik. Livet er ikke bare godt, men det er heller ikke bare vondt! Det varierer. Noen ganger føles livet helt totalt skit! Og andre ganger føles livet helt herlig! Det varierer som sagt. Jeg har kanskje hatt en periode der livet generelt sett har vært ganske skit, men jeg velger å tro at det er på vei og snu. Jeg velger å tro at livet skal begynne å smile litt mer til meg. Jeg er, forhåpentligvis, ferdig med innleggelser for en stund. Sist innleggelse varte i bare tre dager. Da fikk jeg minska zyprexa-dosen og skrevet en ny kriseplan som er på mine premisser, som jeg kan kjenne meg igjen i, og ikke bare en kriseplan behandleren min sier at jeg skal ha som jeg ikke selv vet hvordan og når jeg skal bruke.

Jeg ble møtt av fantastiske mennesker, som respekterte meg, og som ville mitt beste og som virkelig så meg som menneske! Jeg er virkelig takknemlig for det, men og litt trist fordi at jeg vet at om jeg skal inn igjen, vil ikke den fantastisk legen være der for hun skal snart videre i livet sitt. Men forhåpentligvis vil nok noen av de andre gode folkene være der.

Ellers har jeg en ting til å fortelle, men det er så kult og bra og fett at det bare må ha et eget innlegg!