shape, ikke scar!

 10940482_10152649009101179_683285714526111781_n

Åh, det handle så om å la det «shape us» og ikke bare «scar us»! Det er så viktig at vi lar Gud få gjøre vonde erfaringer til gode ting, det gjør hele forskjellen på et menneske! Og jeg sier ikke at jeg er perfekt der selv, jeg har latt mange ting «scar» meg, istedenfor å «shape» meg, men det er ikke for sent! Det blir egentlig aldri helt for sent før vi dør heller da! For Gud kan ALLTID gjøre vonde ting om til noe godt! Selv om vonde ting fortsatt gjør vondt, så kan det brukes til noe godt! Amen.

Reklamer

Angst

2015-01-20 13.49.35

Pensum, pensum, pensum, klarer ikke å tenke på annet enn alt det jeg burde ha lest. Samtidig så får jeg så himla angst for å åpne pensumbøkene. Sånn type gråteangst. Skikkelig frustrerende for jeg vil jo så gjerne overleve dette studiet, og det er jo egentlig veldig interessant, men likevel så kommer angsten og nærmest kveler meg. Nå har jeg klart å lese sånn 5-6 sider uten å gråte, men nå er jeg så kvalm og svimmel at jeg måtte bare ta en pause, og jeg regner vel egentlig med at samme styret skal komme når jeg må åpne boka igjen. Jeg har ikke peiling på hvorfor det er slik. Noen som har noen tanker om det eller lignende erfaringer?

Redd

I går svikta kroppen min litt. Hele kroppen gjorde vondt. Jeg klarte ikke å sitte, og nesten ikke gå eller stå og reise meg. Alt gjorde så vondt. Det var nok fordi jeg var sliten. Jeg har hatt en miniversjon av det de forgje dagene, men ejg har oversett det litt. Ikke tenkt på at det var et tegn på at kroppen var sliten. Men i går hadde jeg ikke noe valg annet enn å kaste årene og legge meg i senga og slappe av. Og selvom kroppen gjorde skikkelig vondt, så var det litt godt å bare ligge, selv om jeg var skikkelig redd. Redd for at det skulle vare, redd for at det ikke bare var litt slitenhet. Men i dag er jeg mye bedre. Kroppen er litt mørbanka og jeg er litt trett og sliten. Men den fryktelige smerten er heldigvis vekke. Selv om jeg ikke helt har stått opp enda, noe jeg egentlig ikke hadde planer om å gjøre heller, så er denne dagen til nå mye bedre enn i går.

Ellers er jeg fortsatt litt redd. Redd for at kroppen skal bli mer sliten. Redd for å ikke klare å fullføre studiene. Redd for at jobben skal bli litt for mye. Redd for det meste egentlig. Jeg har jo vært så sliten den siste tiden at jeg har ikke orket å lese noe særlig. Orker ikke å bla i boka, orker ikke bevege øynene. Orker ingenting nesten. Men jeg håper på at det er en forbigående fase.