Veien videre

«Jeg skal selvsagt støtte deg fram mot eksamen, men etter det må vi se på veien videre» Skulle ønske jeg visste hva de ordene betydde. Hva skjer med veien videre? Hvor går veien? Hvem går jeg med? Må jeg gå alene? Det er så mange spørsmål. Alt ut fra den setningen du sa. Sannheten fra min side er kanskje at jeg syns det er fryktelig skummelt å gå videre. Kanskje jeg liker å ha det vondt. Kanskje jeg er litt hypokonder og ikke vil komme videre i livet. Jeg vet ikke. Iallefall blir det ansvarsgruppemøte om to uker der vi skal se på veien videre og jeg må vel kanskje ha noen tanker om hvor jeg vil at veien videre skal gå. Og egentlig så vet jeg vel det og, jeg er bare redd for å si det, for tenk om noen syns jeg er teit, at jeg forlanger for mye, eller at de tenker at jeg vil være psyk. For jeg vil vel egentlig ikke det?

Et liv?

Dine ord gjør så vondt. Jeg har hørt dem før, av en annen. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg trenger jo hjelp, men jeg trenger også noe som kan holde meg i live. Og hvis studiene holder meg i live, kan de og da gjøre det motsatte, nærmest drepe meg. Jeg husker ordene han sa da han syns jeg burde slutte på studiene. At de ordene skulle komme igjen, fra deg, nå, gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil jeg ha noe å leve videre for uten studiene? Jeg klarer ikke forestille meg det. Gir jeg opp nå kan jeg bare gi opp hele livet. Da kommer det aldri til å bli noe av meg, da kan jeg like godt gi opp alt. Men vil jeg overleve eksamenstida slik det er nå? Og vil det være verdt det, alt bare for å en eksamen, en utdanning, et liv? Ja, det vil jeg tro. Men hvordan jeg skal overleve, det vet jeg ikke enda.

Ingen Tornerose

Jeg kan si det gang på gang. «Jeg har det vondt.» Men det blir ikke bedre av den grunn. Jeg prøver å tenke positivt, men jeg syns det er så vanskelig å tro på mine egne ord. Andre sine og forsåvidt. Alt jeg ønsker er å slippe å være i live når livet gjør så vondt som det gjør. Men jeg er ingen Tornerose så jeg klarer ikke å sove i hundre år uansett hvor mye jeg tukler med både medisiner og alkohol. Jeg vet det er urovekkende, men alt jeg vil er jo å slippe å ha det så vondt.