Godt/vondt

Den siste tida har jeg hatt det veldig bra. Ikke sånn overnaturlig, syklig bra, men godt bra, normalt bra, som et helt vanlig menneske-bra, hvis du skjønner hva jeg mener. Det har vært godt, jeg har nyt det, nyt å bare være meg og å ha det bra. Men så kommer det vonde, som en sky foran sola. Som noe som kveler gleden innen fra og ut. Det gjør vondt. Jeg blir litt trist, litt urolig. Kjenner på angsten. Vil helst ikke være alene. Vil helst bare ligge i armkroken til mannen min og føle meg litt trygg. For det er der jeg føler meg mest trygg, i armkroken til mannen min.

Det største nedlaget med å plutselig få det vondt, må være at jeg har skrytt villt og hemningsløst av at jeg har det bra. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjør det, for det blir jo bare dårlig igjen uansett. Jeg hadde jo gledet meg til timen hos behandleren min i morgen, gledet meg til å si at det fortsatt går bra. Men det virker det som jeg bare drite i nå.

Å gå fra å glede seg til livet og se fram til en ny dag har jeg gått til å heller ikke ville stå opp, grue meg til å være alene, ville selvskade og sove. Men, siden det alltid blir dårlig igjen når jeg har det bra, betyr ikke det at det alltid vil bli bra igjen når jeg har det dårlig, eller? Jeg håper det.

Advertisements

Jeg – en selvskader.

Jeg kan ikke skryte på meg tusen kutt eller knekte armer, ikke at jeg sier at noen skryter seg på det heller. Men dere skjønner kanskje hva jeg mener. Jeg er en pinglekutter, ja om du egentlig kan kalle meg en kutter i det hele tatt, kanskje heller en risper, for det er vel det jeg gjør. Jeg risper meg rundt forbi på kroppen. Prøver å kutte dypere, men det gjør for vondt. Jeg har aldri sydd, jeg tror kanskje jeg burde gjort det en gang eller to. Den ene gangen var jeg ung og dum, jeg var iallefall ung og kjente ingen smerte. Den andre gangen var et uhell og det hele endte i et angstanfall. Så jeg er vel ingen «flink» selvskader. Men jeg er det likevel, selvskader.  Jeg skader meg selv når ting blir for vanskelig. Jeg skader meg selv når ting gjør for vondt. Og jeg angrer så inderlig på at jeg begynte.

Når ord ikke blir nok

Jeg prøver å si det
Jeg prøver å forklare
Men ord var ikke nok
Ingen penn kunne uttrykke det jeg ville
Ingen tegning ble bra nok
Så jeg gikk løs på meg selv
og begynte å tegne
røde små striper
som skulle si hvordan livet var
Men ingen kunne forstå
og jeg kunne ikke si det
Jeg kutte meg opp på kroppen
for smerten jeg hadde inni
kunne jeg ikke vise med ord
Kroppen min ble et maleri
for vonde følelser og hat