Når alt en ser

er en tykk mur, og du ikke har peiling på hvordan du skal komme rundt, over eller under.

Mur_Inca_Décembre_2007

Advertisements

Det psykosenære som de sier

94981baecb9d889594af2425e024bedd

Jeg er redd det meste, redd for å lukke øynene, redd for å være alene, redd for vann, redd for å kjøre buss, ja og mer til, egentlig det meste. Og er jeg ikke redd så gjør det vondt. Vondt i ørene. Det suser så mye i dem. Kjennes ut som om de skal sprenge. Vil holde meg for ørene slik at det skal bli stillere, men det bråker like mye uansett. Det kommer utenfra inni ørene mine. Som om sitter en mann med en megafon med klang på der inne. Føles ut som om jeg må kaste opp. Jeg trodde alt skulle bli bedre da jeg hadde fått levere oppgaven jeg har holdt på med den siste tiden, men det gjorde det ikke. Heller tvert imot. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skriver og skriver for å holde fokuset i denne verden. Vil egentlig bort, vil reise fra alt det vonde, gi meg over. La de spise meg, bruke meg, kaste meg. Jeg orker ikke leve, jeg er for opptatt med å overleve som bildet over sier.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle alt dette. I går da jeg var hos behandleren min og psykologen så ville de først ha meg innlagt, så ville de vente og se hvordan det gikk til i morgen, altså i dag, og i dag så var det «vi sees om en måned, ring hvis det er noe». Selvsagt er det noe. Jeg er jo helt full av noe. De tar jo hele meg! Dreper meg sakte men sikkert på en eller annen måte. Men tør jeg ta kontakt? Jeg håper det. Ting går nemlig ikke så veldig bra. Og jeg er redd.

38485d5d4acc554f5d52003ff98624a5Jeg vil egentlig bare legge meg til å sove, ikke våkne før alt er over, og det vet jeg ikke når er. Kanskje våkne av og til for å kjenne om ting har blitt bedre, og hvis ikke, legge meg til å sove igjen. Få en pause, litt hvile, noe annet enn alt det vonde. Vær så snill, la meg drikke, selvmedisinere og skade til jeg ikke er mer, til jeg sover like lenge som Tornerose, for livet mitt er ikke et vakkert eventyr nettopp nå.

Hvor lenge?

Det er ikke lett å si nøyaktig hvor lenge jeg var syk, for det tok flere år å gli inn i sykdommen, og det tok flere år og kave seg ut av den igjen

-Arnhild Lauveng

Jeg ble i forgje uke tror jeg det var spurt hvor lenge det hadde vært slik. Husker ikke lengre hva slik var. Men noe var det iallefall jeg skulle svare på. Jeg liker egnetlig ikke når folk spør Hvor lenge? for jeg vet rett og slett ikke hvor lenge. Jeg husker ikke. Jeg kan huske noen spesielle hendelser og feste ting opp til dette, men ellers husker jeg svært lite når ting begynte. Det er derfor jeg liker det sitat av Arnhild Lauveng. For jeg vet ikke nøyaktig når ting begynte, for det kom ikke med et BANG liksom, det kom flytende, sakte men sikkert inn i livet mitt. Så nei, jeg husker ikke når, jeg vet ikke hvor lenge. Det bare kom, ble, og vil ikke ut igjen.

iMoodJournal-app

Jeg ble anbefalt https://isabelneomyn.wordpress.com sin gamle blogg om appen iMoodJournal, og begynte å bruke den litt sånn av og til, men nå har jeg begynt å bruke den aktivt igjen, og det er egentlig veldig praktisk, spesielt for meg med så dårlig hukommelse at jeg ikke husker noen ting egentlig. Men det er iallefall en app der en kan registrere hvordan en har det som dere kan se under. En kan også velge hva som skal stå på de forskjellige rutene, jeg har ikke giddet å endre det, men jeg regner det som en skala 1-10. Der 9 er strålende, 10 er urovekkende bra, mens 2 er dårlig og 1 da er det varkso her og varsko meg der for da ER det ille da. SÅ i teorien er det en skala fra 2-9, men to ytterkanter som gjør at varselslamper burde lyse.

2015-05-24 00.44.07

Men det hadde ikke vært vits å skrive hvordan man har det om man ikke kan se det ordentlig i etterkant, dette er en av måtene en kan se hvordan en har hatt det i det siste, og dette er og den måten jeg syns er mest oversiktlig å se det på og. Og som dere ser øverst så kan en legge til hashtagger om hva en gjør, hvilke følelser en har, hvem en er med og lignende. Her ser dere at jeg har lagt til hashtaggen syr. Mer om hashtagger kommer med neste bilde.

2015-05-24 00.44.12

Her ser dere mine positive tagger og hvilke tall på skalaen de er laget på. En kan også legge til bilder, det har jeg ikke gjort til nå, og jeg tror egentlig ikke at jeg kommer til å  benytte meg av det heller.

2015-05-24 00.44.19

Her ser dere de negative hashtaggene mine og på samme måte som de positive kan en se på hvilket tall de gjennomsnittlig har blitt tagget på. Taggene er også trykkbare som dere skal få se på nesten bilde.

2015-05-24 00.44.23

Her har jeg trykket på hashtaggen Vondt, og her ser dere nederst de dagene jeg har skrevet #Vondt, og øverst så ser dere den registreringa som er merket og hva jeg har skrevet da.

2015-05-24 00.55.43

Det går også an å se en graf for hvordan den siste uka, siste måned og hele tiden har vært. Denne bruker jeg ikke så mye selv, fordi jeg syns den er litt vanskelig å bruke rett og slett.

2015-02-21 21.24.50

Appen skal finnes både til android-telefoner og iPhone. Selv har jeg iPhone og er veldig fornøyd med programmet der, og etter jeg begynte å bruke hashtaggene ittillegg til å registere på skalaen så er det letter å se et mønster i hva og hvorfor. Den koster 19 kr på app store, men jeg syns virkelig det er verdt pengene. Den skal i følge Internettet være billigere på android. Ble litt reklame det her, men dette har for meg vært og er et viktig hjelpemiddel jeg vil tipse andre om.

Kjære sykepleierstudent!

Kjære tidligere sykepleier-medstudent! Jeg husker ordene du sa, ja dere sa, for de andre sa seg jo enige med deg. Det med psykiatripraksisen, at de deperimerte bare satt der og ikke gadd å få det bedre. Dere er straks ferdig utdanna sykepleiere nå, og jeg håper virkelig at holdningen din har endra seg! For jeg sitter ikke bare der og ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre. Jeg jobber med hele meg. Jeg går til samtaler, tar medisiner, snakker inn og ut og opp i mente, ja jeg har gjort dette i mange år nå. Jeg gjør mye for å prøve å få det bedre, men av og til, så er det nok å bare prøve og holde seg i live. Det kan kanskje virke som jeg/vi ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre, men jeg jobber, hver dag, fulltidstilling og mer enn det for å få det bedre.

Så kjære tidligere medstudent, jeg håper virkelig at du har en bedre holdning nå. Ja, jeg har til å med møtte deg i den psykiatri-praksis. Det var kleint og flaut, og det skal jeg og skrive om en dag, men for i dag får jeg holde meg til dette temaet.
Det skremmer meg at voksne, oppgående mennesker kan si slike ting. Det får meg virkelig til å tenke på hvor mangelfull kunnskapen om psykisk helse og psykiatri er. Og det gjør meg lei meg i hjertet mitt. Selvsagt er det jo godt at ikke alle er innom psykiatrien og alt sånt, men det er trist med disse fordommene. Jeg skulle ønske jeg turde å ta ordet da du sa disse nedverdigende ordene, men det gjorde jeg ikke, jeg skjemmes. Og jeg tror egentlig aldri du kommer til å lese disse ordene heller, men kanskje en annen sykepleierstudent skulle falle inn på denne siden og lese at det er helt arbeid å være psykisk syk, man sitter ikke bare på ræva på en avdeling og gjør ingenting. Og ja, selvsagt er det folk som gjør det og. Men det ligger nok en lang kamp bak den personen og, og jeg skal ikke gå mer inn på det. Men ikke ha holdningen at alle sitter og ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre for det stemmer ikke!
Vennlig hilsen en eks-sykepleierstudent!

Men du har jo ikke vondt noe sted

Nei, jeg har vondt overalt. Smerten, den spiser meg opp. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre annet enn å gråte, klynke ut i smerte. For det gjør så vondt, så vondt. Så jeg ber deg, vær så snill, ikke si at jeg ikke har vondt noe sted, for jeg har vondt overalt, i hele kroppen. Det presser og sprenger på, så vondt, så vondt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
I går var en tøff kveld, dagen var fin, ja, gratulerer med dagen som var forresten! Jeg koste meg med is og tog og alt som hører til. Ja, jeg hadde det faktisk ganske bra, helt til kvelden. Det begynte med at jeg hørte at lyden i kirka var all for høy. Men jeg satt inn øreproppene og håpte at det bare skulle være høy lyd, men jeg tror det var mer egentlig. Iallefall etter hvordan resten av kvelden ble.