Hjemme igjen!

Og da var jeg endelig hjemme igjen. Eller endelig og endelig, var jo bare borte åtte dager, men er lenge nok det syns jeg. Deilig å komme hjem til en seng som ikke knirker sånn og en mann på sida av meg når jeg sover.

Det har vært en utfordrende innleggelse på det punktet at stemmene kom og angrep meg en gang. Jeg var i deres varetekt lenge og jeg var redd. Heldigvis var jeg omslutta av en fantastisk psykolog og noen gode pleiere. Jeg var virkelig redd og det gjorde virkelig vondt.

Stemmene er der enda, men de er ikke så altoppslukende. Da jeg var på DPS turde jeg ikke sove med lyset av blant annet. Det gjør jeg heldigvis her hjemme, ellers hadde jeg nok hatt en litt irritert mann. Men det at han ligger ved siden av meg i senga hjelper på tryggheten rundt det å sove. For søvn, det er livsviktig.

Jeg merker og at når jeg er på DPS sover jeg mye mindre, og det er egentlig litt deilig. Selv om det er plagsomt å våkne i seks-tida på morgenen så er det bedre enn å sove/halvsove til klokka blir ett.

Noe som har skuffet meg, men ikke overraska meg er at jeg ikke er så mye bedre enn da jeg ble lagt inn. Det er ganske skuffende egentlig. Jeg har fått beskjed om å kjenne på det vonde, trosse stemmene og å aktivisere meg. De to førstnevnte er skumle saker å gjøre helt alene syns jeg. Iallefall i begynelsen. Den siste visste jeg jo fra før av at var viktig. Men ikke alltid like lett å få til. Når stemmene er for store og kraftige er det ikke lett å «bare» aktivisere seg. Da er det lettere å gjøre som stemmene sier, selv om jeg egentlig vet at det er en dårlig måte å takle det på. Men de blir jo mer stille når jeg gjør som de sier, så jeg skjønner godt at jeg gjør det, samtidig som jeg vet at de blir mektigere da.

Men nå sitter jeg her like klok og stemmefull som for en halvanne uke siden, eneste forskjellen er at jeg er sint. Sint fordi det ikke hjelper meg noe å være innlagt på DPS. Sint fordi jeg føler at jeg bare er på oppbevaring. Selvsagt er jeg takknemlig for at jeg hadde noen rundt meg som kunne være der når stemmene angrep. Men jeg skulle ønske jeg kunne fått litt hjelp slik jeg takle ting som det hjemme heller enn å bli innlagt. Derfor har meg og min mor bestemt oss for å begynne å kjempe for at jeg skal få noe hjelp som funker. Hvordan vi skal gjøre det vet vi ikke helt enda. Men vi skal nok få det til. Så hvis noen har noen tips til behandlingssteder eller former eller hvordan man går fram, så sier vi tusen takk!