Hvem er vel jeg?

Ingen. Verdiløs. Intet. Bortkasta oksygen. Bortkasta plass. Bortkasta meg. Det er slik jeg føler det når jeg er med deg. Med dere. I verden. Bortkasta.

Reklamer

Å bli sett på som et menneske

Å bli tatt på alvor, sett på som et menneske og bare føle at behandlingsapperatet ikke alltid er helt ute å kjøre kan være fantastisk godt hvis det er lov å si. Men, det kan være ufattelig slitsomt og så tror ikke jeg skal ta kjangsen på å kjøre selv etter en time hos psykologen på en stund igjen. Selv om jeg hadde en god pause på jakt etter en baker før turen bar ut til butikken og ei venninne så var jeg ganske så sliten på vei hjem. Så note to self: Fiks heller en drosje enn å tenk at det sikkert blir koselig med en tur med mannen når du må kjøre selv!

Men, iallefall. Det var en god opplevelse hos psykologen, som ikke må forveksles med den andre behandleren min som er helt hull i hodet. Har ny time med dem begge to samtidig i slutten av måneden, så det blir nok interessant, og hvis det var noe før det kunne jeg bare ta kontakt. Takk Gud sier jeg bare!

Jeg har så meget jeg har lyst å si

Men jeg eier egentlig ikke ord, prøver likevel. Er sint, forbanna, lei meg, og ja, selvsagt, av og til glad. Men jeg ser ikke noe vits i å prøve lengre. Jeg har sagt til behandleren min at jeg ikke ønsker flere timer med henne. «Det blir jo for mye for meg med behandling, studie, jobb, kirke og alt annet og.» (Til Helvete med henne!) Ja, la oss droppe behandlinga for da kommer jeg iallefall til å klare alt det andre! Men, kanskje det går bra. Jeg har jo klart meg med henne i lang tid nå, med å føle meg ganske mye verre etter hver gang jeg har vært hos henne. Greit nok at jeg alltid har hatt et lite håp mens jeg har gått til henne. Men nå er vel det borte og. Jeg vet iallefall at jeg at jeg er ferdig med å stange hodet i døra hennes …