Er jeg ikke god nok?

Overskriften kunne vært så mange: Er jeg ikke god nok? Hva er galt med meg? Hva gjør jeg feil? Ber jeg ikke nok? Bruker jeg ikke nok tid med Gud? Fortjener jeg det ikke?

Ja, jeg snakker om helbredelse. For mange herrens år siden, i 2009 så sa jeg noe slikt som at jeg ønske ikke helbredelse her og nå, jeg ønske bare at Gud skulle være med meg veien gjennom. Men vet dere hva? Jeg trekker tilbake alt jeg har sagt om det. Jeg orker snart ikke mer. Jeg er lei av å være syk. Jeg er lei av å ha det vondt. Jeg trodde Gud skulle helbrede meg gjennom tid og behandlingsapperatet. Men det ser jo ikke ut som skal til å skje og nå har det gått nesten syv år siden jeg sa de ordene til en venn inne på do. Og syv år, det er faktisk hele mitt «voksne» liv det.

Så, hvorfor? Hva er galt med meg? Er det min skyld? Fortjener jeg det ikke? Hva har jeg gjort galt? Jeg vet ikke, men det er iallefall ikke det at jeg ikke ønsker det mye nok.

Reklamer

Livet kan smile og

I det siste har livet vært ganske trått og vanskelig, men de siste dagen har vært gode. Ja, jeg har vært lykkelig. Fått litt fri. Selvsagt har angsten for mange rare ting vært der, men livet har vært godt. Det har smilt til meg. Håper bare jeg klarer å holde på de gode følelsene inn i hverdagen nå som begynner jeg. Takk Gud.

Det skulle jo bli min siste behandler ….

Jeg har lyst å skrive noen ord om sist innlegg. Jeg har lyst å skrive noe om hvordan det føles, hva som skjedde og kanskje litt hvorfor det skjedde. Eller, jeg vet ikke helt hva jeg vil skrive. Jeg bare begynner.
Forrige uke var jeg hos min nye psykolog, som ikke er så ny lengre da. Og som nå faktisk er min gamle psykolog. Ja, det er sant. Vi har avslutta. Det funka ikke av en eller annen grunn. Selv om jeg virkelig ønska og trodde det skulle funke så gjorde det altså ikke det. Det ble bare rot. Vi satt der time inn og time ut og det kom liksom ikke noe godt ut av det. Ikke at det kom så veldig mye vondt ut av det heller, det var bare uoversiktlig og en form for terapi som visst nok ikke passa meg. Jeg sa jeg trengte en plan, men det kunne hun visst ikke gi meg. Det var ikke hennes måte å arbeide på. Skikkelig synd syns jeg, for vi hadde virkelig kjemien. Men, det er tydeligvis ikke nok og det vet jeg jo egentlig og, selv om jeg virkelig skulle ønska at det funka. Men, det gjorde det ikke.
Det er med klump i magen jeg skriver dette og det var gråtende jeg gikk fra psykologen min i forrige uke og jeg gråt hele veien hjem og. Jeg hadde liksom satsa alt på henne, kjempa for å få henne som min behandler, også skal vi bare avslutte. Det funka ikke, men jeg håpte i det lengste at det skulle det.

Jeg sa til og med til folk at jeg trodde dette ble min siste behandler …