Det skal gå over

og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

Jeg siterer Siri Nilsen sin sang Jeg vet. Og problemet er at jeg ikke vet, klarer ikke å tro iallfall at dette skal gå over. Jeg skulle ønske jeg visste, jeg trodde, og jeg håpte at det skulle gå over, men jeg er så redd, så veldig veldig redd for at det ikke skal det.

Det har vært stille fra meg en stund, ikke fordi ting har gått så bra, men fordi ting har gått så dårlig. Så dårlig at jeg ikke har orka, klart eller villet formulere noen ord om hvordan jeg har det. Utsettelse, utsettelse, utsettelse, ta livet minutt for minutt, slik har jeg levd. Det har blitt mange minutter og leve. Litt for mange om du spør meg. Men, nå er jeg iallfall utksrevet og skal klare meg selv, og ifølge fastlegen så må jeg stole på at de visste hva de gjorde da de skrev meg ut. Problemet er bare at jeg ikke stoler på meg selv, eller at de visste hvordan jeg hadde det da jeg ble skrevet ut.

Men jeg tar minutt for minutt, lider meg gjennom det som jeg er så flink til. Skulle ønske jeg var litt mindre flink til det egentlig jeg.

Jeg har det så tøft, fordi jeg er tøff!

Helt ærlig, nå har jeg det skikkelig tøft. Har nettopp pakka ned medisinene mine i en bærepose. Skal ta dem med til fastlegen i morgen, men vet dere hva? Det er skikkelig vanskelig å ikke bare skulle ta «litt» før jeg gjør det. Bare så jeg kan få sove eller noe. Bare for å få slippe litt (eller for å dø.) Men, kjenner jeg meg selv rett så er jeg sterk nok til å stå i mot, iallfall for det siste. Jeg er så tøff at jeg bare lider meg gjennom det jeg.

Det rette valget?

Jeg har slitt skikkelig med å holde meg i live de siste dagene/ukene. Men jeg har klart det! Alle (fastlegen, AAT og kontakten min i kommunen) har bedt meg nærmest på deres kne om at jeg skal levere fra meg alle medisinene jeg har for å kunne avslutte livet. Men jeg har ikke villet, ikke før i dag. I dag var jeg hos fastlegen og sa at jeg ville gi fra meg dem. Så planen er å levere dem på onsdag før jeg skal inn på DPS. Håper jeg klarer å gjøre det uten å finne på noe dumt. Jeg tror jeg har tatt det rette valget.

Bestått

Opp og ned er visst ikke like langt

Det er nemlig så veldig mye lengre opp enn ned visst. Og nå kjente jeg at dette egentlig var et ganske vanskelig innlegg å skrive, men jeg skal gjøre mitt beste.

Ting gikk veldig bra, helt til det ikke gjorde det lengre. Eller, det gikk bra, også kom plutselig det noen selvmordstanker flyvende som ble til planer som jeg (u)heldigvis klarte å si til kontakten min i psykisk helse i kommunen, som kontakta fastlegen min som kalte meg inn på teppe dagen etter. Vi ble vel enige om at vi ikke skulle ta noe innleggelse der og da fordi jeg skulle på tur de to dagene etterpå. Så snakka jeg med legen når jeg kom tilbake igjen på morgenen og vi ble enige om at en innleggelse kanskje var lurt, men da jeg snakka med akutteamet så var ikke det et tema engang. Og da jeg var hos legen igjen senere på dagen syns han det gikk så mye bedre at det ikke var nødvendig. Jeg vet ikke om jeg er 100 % enig, men la gå. Får iallefall tettere oppfølging nå denne uken. Skal til kontakten min i kommunen på onsdag og fastlegen på fredag. Planene mine ble avlyst og jeg har begynt å røyke igjen, men jeg lever iallefall og alle er enige at det er bedre å røyke enn å dø. Jeg vet ikke helt hvordan ståa er nå, men jeg får vel bare ta tida til takke og vente på at det bedres før det blir verre igjen, for det er visst så mye lengre opp enn ned.