De har gitt meg opp …

De har gitt meg opp, iallfall nesten. Det føles iallfall slik. Husker dere at jeg sa at jeg var hos et menneske på DPS og ikke bare en bitch? Ja, hun er et menneske fortsatt, men jeg var hos henne i dag, og det var heller en ganske dårlig opplevelse for å si det mildt.

Hun (mennesket) hadde misforstått behandlingsteamet. Hun trodde hun skulle gi meg behandling. Det var tydligvis feil. Hun skulle egentlig bare avslutte meg. Men siden hun hadde begynt så skulle jeg få 5-10 timer til hos henne. Og det er vel greit nok, det er jo helt normalt i spykiatrien å gi folk tidsfrist på å bli friske. Men problemet er at de ikke vil gjøre meg frisk. De vil bare at jeg skal overleve.

Det jeg har inni meg er som en betent byll, og istedenfor å renske opp i byllen så har de bestemt seg for å legge et plaster på med et skikkelig godt lim på. Jeg skal altså få noen øvelser jeg kan gjøre når jeg har det ille, istedenfor å renske opp og bli infeksjonsfri så skal jeg bare legge et plaster på å fortsatt ha betennelsen inni meg.

Jeg er skuffa, lei meg og flyforbanna egentlig. Skjønner de ikke at jeg trenger å renske opp litt? At jeg har mange ting inni meg jeg trenger å snakke om? Skjønner de ikke at livet mitt er et helvete? Jeg er så forbanna, så skuffa og så lei meg. Jeg har blitt gitt opp, det er ikke håp for meg. De vil bare jeg skal klare meg alene midt i all dritten. For det var faktisk det de egentlig ville. De ville hun skulle avslutte saken min på DPS. Det har jeg får noen timer til å lime på plass plasteret virker egentlig bare som et kompromi.

Jeg har hatt to til to og en halv dårlige uker nå. Men jeg har hatt et håp om å få det bedre. At dette mennesket kan hjelpe meg om ikke annet. Men, tydligvis vil de på DPS det annerledes. Det håpet jeg hadde kan sammenlignes med en liten stearinlysstubb, som de nå har tråkka på, knust ned i grusen og spytta på. Jeg vil bare gi opp nå, siden jeg allerede har blitt gitt opp. Og ja, som sagt hadde jeg to til to og en halv dårlige uker, men jeg var ikke suicidal, heldigvis, men nå kjenner jeg tankene begynner å komme. Vet ikke hva jeg skal gjøre med alt dette. Er rådvill og veldig lei meg.

God bless!

Traumer?

Jeg har MANGE ganger fått spørsmål om jeg har opplevd noe form for traumer, jeg har alltid svart nei, ikke om som jeg vet om. Men siden alle har spurt meg så intenst om det så har jeg lurt på om det er noe jeg ikke husker eller noe slikt. Jeg har vært fryktelig redd for at det skal ha skjedd noe fælt i barndommen min eller noe slikt som jeg ikke husker.

Etter en god prat med en god kvinne, så har jeg kommet fram til at ja, jeg har nok opplevd noe som kan kalles traumer, men jeg har bare ikke visst at det var det. Som dere som har følgt meg en stund vet så mista jeg pappaen min da jeg gikk på barneskolen, sånn plutselig, over natta. Ingen visste at han var syk eller noe. Og ikke nok med det så mista jeg mammaen min rett etterpå. Nei, hun døde ikke, hun ble ikke syk eller forsvant eller noe slikt. Hun ble kidnappa av romvesner, de samme romvesnene som hadde tatt pappa til fange. Så pappa var egentlig ikke død, men kidnappa, og de hadde tatt mamma og hun som nå var min «mamma» var bare et romvesen i forkledning. Og selv om dette ikke egentlig skjedde i virkeligheten, men bare i hodet mitt så tror jeg det kan kalles en traumatisk opplevelse hele greieren, det med at pappa først dør, så finner jeg ut av at han ikke død likevel, men kidnappa av romvesner sammen med mamma og den moren jeg hadde var et romvesen i forkledning.

En annen ting jeg lurer på om kanskje kunne vært traumatisk for meg er skolegangen min. Eller ikke selve skolegangen, men mangelen på venner, utstenging, drittslenging, ja kanskje det man kan kalle mobbing. Alt dette fra mine medelever. Selvsagt kunne jeg slenge med tunga jeg og, selvsagt ville jeg ta igjen til tider. Men mine angrep ble enkeltangrep, fra en sliten eremittkreps, mot en bande av mange, mange skumle lekende barn som er på krabbefiske, og fangsten, det var meg.

Jeg kan ikke si at jeg har hatt noen fast, gode, trygge venner før jeg ble konfirmant. Ikke noen som aldri sviktet eller snudde ryggen til og ble en av dem som mobba eller hva en kan kalle det. Jeg var flink på skolen, det var jeg, og det ble ofte utnytta av medelevene mine. Jeg hjalp dem med oppgaver og lekser, korrekturleste og nærmest skrev oppgavene for dem og når det var ferdig. Ja da fikk jeg en kald skulder og vennskapet var brytt.

Så, kanskje jeg har opplevd noe form for traumer, jeg kan kanskje innrømme det. Men, det høres jo ikke så ille ut. Jeg tenker på folk som har vært utsatt for krig, overgrep, voldtekt, terror. Da tenker jeg traumer, ikke å miste en foreldrer eller bli mobba på skolen.

Selvdestruktiv

Det er det jeg er. Ikke med at jeg egentlig fysisk skader meg, men jeg sover ikke, iallfall drøyer jeg det så lenge at jeg ikke tørr det. Jeg er redd. Redd for å lukke øynene. Redd for å ha øynene åpne. Redd for det meste egentlig. Nå sitter jeg i første etasje med alt lys på og venter på morgenen. Håper jeg sovner på sofaen eller noe slikt til slutt. Det er slitsomt å ikke sove. Det er slitsomt å være redd. Livet er generelt sett slitsomt.

Er det noe annerledes?

Er det noe annerledes med å være psykisk syk? Er det fordi det er følelsene mine det er noe galt med at jeg «bare kan ta meg sammen» eller? Bruke mer tid sammen med Gud og sånt, skal det gjøre meg frisk? Sier du det til en med brukket bein at han skal lese i Bibelen for at beinet skal gro? Jeg tror ikke det. Og jeg er faktisk syk. Det er noe galt med hodet mitt nemlig, jeg har ikke bare en dårlig dag eller noe slikt. Det er faktisk noe galt. Jeg er lei av dem som i beste mening sier at jeg bør bruke mer tid sammen med Gud for å få det bedre, for jeg er faktisk syk. Man blir ikke kvitt forkjølelse med å bruke tid med Gud. Man kan bli helbredet, ja, det er ikke det jeg sier. Jeg sier bare at jeg tror at det ikke fikser alt å bruke mer tid sammen med Gud. Jeg tror det er bra, ja selvsagt gjør jeg det. Men jeg tror ikke at det er det som er problemet mitt egentlig. Jeg tror det er en sykdom, en sykdom man kan bli helbredet av, ja, men ikke noe man bare blir frisk av med å være med Gud. Jeg er faktisk syk, om det er psykisk eller fysisk, ja det er egentlig det samme. Jeg er syk.

Forklaring, ikke forandring

På onsdag var jeg på DPS. Der fikk jeg noen gamle nyheter. Eller, de var gamle for andre, men for meg var de nye. Jeg har visst diagnosen PTSD. Har visst hatt den en stund og, uten at jeg har visst det. Egentlig så gjorde det meg ikke så mye der og da å få vite det, men så i dag har jeg begynt å tenke. Prøver å fokusere på at det er en forklaring på hvordan jeg har det, og ikke en forandring på hvem jeg er.

Ellers så var det en fin time, følte meg tatt vare på, tatt på alvor, forstått og alt det der som skal til for at det blir en bra time. Som jeg sa til min gode venn at jeg følte jeg snakket med et menneske (og ikke en bitch). Skal tilbake om to uker, sammen med en tidligere behandler jeg har hatt (som jeg egentlig ikke liker), men som jeg og sa da, et menneske og ei bitch, må vel overleve det.

I dag har jeg det egentlig ganske dårlig, men det er vel lov av og til, er det ikke? Får heldigvis besøk av mamma snart, for jeg føler meg virkelig ikke pigg.

Bokanmelelse: Det tause språket

2b240bed34539028958fc477e68a5b9233aac5828fa2320045bf320c

Jeg las denne boka på ungdomsskolen i norsk fordypning og jeg husker at jeg las den på en time, så da jeg kom over den på biblioteket så måtte jeg sjekke om jeg hadde lest den ordentlig eller bare skumma over den siden jeg husker at jeg las den så fort. Og jeg hadde lest den ordentlig. Boka er skikkelig lettlest og kort så en blir fort ferdig med den.

For å være helt ærlig så syns jeg den var bedre da jeg gikk i 8. klasse enn i dag. Da jeg begynte å lese den denne gangen syns jeg den virket så veldig bra, fordi det første avsnittet i boka er skikkelig bra. Men det var det som var bra. Boka er ei midt på treet bok og jeg vil ikke dømme den for langt ned på treet fordi jeg er eldre og denne boka er ikke beregnet på meg.

Boka er skrevet på en livaktig måte, og griper leseren, men det slår meg at kanskje den heller skulle vært en blogg enn en bok. Men siden den ble gitt ut i 1993 så skjønner jeg godt at den ikke er det. Men jeg syns det er rart at den er gitt ut hos Cappelen og ikke et eller annet annet forlag der man betaler alt selv, men, det var sikkert ikke vanlig det heller i 1993.

Men for å komme til poenget så anbefaler jeg den for ungdomsskoleelever som vil lese ei livaktig og reel bok om spiseforstyrelser. Selv om boka stopper litt raskt og ikke har en ordentlig slutt så er de få sidene boka inneholder vært å lese.

Jeg gir boka en treer, og ville vel gjort det i 2004 og.

3

Bokanmeldelse: Sår

8414af5633fd482705c77da7f5d10e58a993407643847167e556f2bc

Da jeg lånte denne boka på biblioteket så kunne jeg ikke huske hvorfor jeg hadde den på ønskelista mi og for å være helt ærlig så syns jeg den virket dritkjedelig når jeg las bakpå boka og egentlig var den det og. Men det tror jeg var fordi jeg var for gammel for boka. At jeg har tanker i hodet mitt som gjør at boka ikke er så interessante, at jeg og boka ikke er på samme plan.

Men, boka er lettlest, jeg las den ut på en natt. Den gjør vondt å lese. Man kan kjenne på hovedpersonens smerte. Man lever seg inn i den. Den er bra skrevet, ja ekstremt bra skrevet, men likevel er den kjedelig, det må nok være fordi jeg er for gammel, jeg skulle virkelig ønske at denne boka kom ut før den gjorde og at jeg las den før jeg gjorde, for jeg tror det er ei knakende god bok, bare ikke for en jente i min alder.

Jeg gir boka en treer fordi den er så bra skrevet, og jeg så gjerne skulle ønske at jeg las den litt tidligere, for den var veldig kjedelig nå.

3

Bokanmeldelse: Sebrapiken

c8b69c05ec0c7b52902b4f19a8219475ac075f53c243cf3d0189745c

Endelig er er ferdig med Sebrapiken av Sofia Åkerman. Endelig og endelig, er skikkelig trist å være ferdig. Jeg las ekstremt lite i slutten, bare fordi jeg ikke ville bli ferdig med den. Jeg ville bare den skulle være evig. I går skulle jeg egentlig ha lest den ut, men jeg klarte ikke å få meg til å gjøre det, jeg ville bare den skulle vare en dag lengre. Sebrapiken. Jeg syns boka er en vondt i magen og gråte god bok. Jeg tipper boka er veldig bra skrevet og har tenkt å lese den på svensk en gang jeg får tatt meg råd til å kjøpe den på svensk, rett og slett fordi boka jeg las var full av skrivefeil og hadde mye dårlig gramatikk. Spesielt de delene av boka som forma som dikt var veldig dårlig. Egentlig ganske trist siden boka var så pass god som den var. Men, man må se positivt på det, nå har jeg noe å glede meg til, lese den på svensk. Så på en av dei siste sidene i boka så står det om håp. Det står at det var mulig, alt det alle fagfolkene ikke trodde på. Det var mulig, og det var håp. Boka er slik at det blir ikke pllutselig bra. Det blir gradvis. Det er ikke en mirakelbok, det en realistisk bok. Jeg digger den! Den gjør godt. Det er en bok du vokser sammen med. Du får tid på deg, slik at du blir klar for at hovedpersonen skal bli frisk. Du blir frisk med henne, så nær og realistisk er boka. Virkelig en bok jeg anbefaler å låne eller kjøpe!

6