Å kaste seg selv til ulvene

Jeg kaster meg til ulvene, igjen og igjen. Og med ulvene da mener jeg to av mine beste venninner, sånn egentlig. Vi snakker ofte om hvor bra vi er og hvor glad vi er for å ha hverandre. Men jeg bare spør, hvis dere er så glad for å ha meg hvorfor ber dere meg aldri med på ting? Hvorfor må jeg alltid ringe for å høre at dere har planer og at jeg selvsagt kan være med? Hvorfor spør dere ikke meg og i samme slengen? Hvorfor må jeg alltid føle meg som det tredje hjulet på vogna? Hvorfor kan vi aldri finne på noe to og to? Er jeg for kjedelig å være med alene? Er jeg så fryktelig som jeg selv tror? Er egentlig ingen glad i meg? Hvorfor?? Hvorfor må jeg være så dum og spørre gang på gang om vi skal finne på noe? Jeg blir jo bare like såra hver eneste gang! Hvorfor kan jeg ikke bare innse at folk ikke liker å være med meg? Hvorfor kan jeg ikke bare innse at jeg ikke er noe å samle på? Og, hvorfor er jeg ikke noe å samle på?

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s