Dagen derpå …

Eller, det har jo bare gått noen timer, så burde vel heller si timene derpå. Timene etter man har levert fra seg stæsjet, fluktmuligheten, redningsveien, den lette veien til døden. Om det finnes noe lett vei til døden i det hele tatt da. Jeg har iallfall levert fra meg stæsjet mitt jeg hadde for å ta livet av meg på den mest ønskelige måten. Men hvis jeg vil, så gjør jeg det jo bare på en annen måte da. Men jeg vil ikke, samtidig som jeg så virkelig vil. Jeg er så ambivalent, men som en brevvenn av meg sa, selvmord bør ikke gjøres i affekt. Men jeg er bare meg nå, ikke veldig lei meg, ikke veldig glad, ikke noe spesiell lav eller høy, bare veldig, veldig lei. Og kanskje litt sånn på tuppa etter hva jeg har gjort. Så kanskje jeg bør la det gå en stund før jeg bestemmer meg for noe. Kan jo alltid utsette alt noen dager. Skal jo snakke med behandleren min om to dager. Kan jo vente til etter da og se. Se hvordan det går da. Kanskje det kan hjelpe litt. Kanskje blir ting bedre da. Jeg venter, puster, holder ut, tar minutt for minutt, prøver å la være å tenke, la være å føle, la være å være, bare eksistere. Det går nok over denne gangen og skal du se …

Og hvor var du Gud?

Gud, jeg var nede, helt på bunn. Orka ikke mer, var helt fortvila, sikker på at slutten var her, og hvor var du Gud? HVOR VAR DU GUD? Alt jeg så var et par fotspor i sanden, og jeg var sikker på at det var mitt og ikke ditt og at du ikke bar meg. Alt gjorde så vondt, det var heilt forjævlig rett og slett. Alt var svart og jeg ville ikke mer. Og hvor var du Gud? Hvor var du? Jeg følte meg så svikta, så alene. Jeg følte ikke at du bar meg, jeg følte rett og slett ikke at du var tilstede i det heile tatt. Jeg kan ikke huska å ha vært så alene. Og kanskje var det min skyld, for jeg orka hverken å lese i bibelen eller gå i kirka. Alt var bare tungt, men jeg trodde at når ting var sånn, så skulle du komme med din styrkende hånd. Og det virka ikke som du gjorde det. Jeg følte meg helt alene. Men jeg vet, iallfall nå, men kanskje ikke da, at du bar likevel. For du forlater ikke folk. Du drar ikke når ting blir ille. Det er vi som drar fra deg når ting blir ille. For det er vanskelig å tro på en god Gud når livet gjør vondt. Men likevel, så er det så viktig å klora seg med alt det en har til deg. Og nå, når jeg ser tilbake, så ser jeg jo, at du var der. Sendte dine folk med gode klemmer. Engler på jord som bare kom og klemte meg. Det er sånn, jeg ser at du var der. For av og til så er det så vanskelig for meg å se at du klemmer meg, at du rett og slett må senda noen ekte engler for å gjøre jobben din for deg. Takk!

Bivirkninger

Sånn her har mine tre siste uker vært etter jeg begynte på en ny antidepressiva. Heldigvis har det gått over nå. Men å ikke sove og å ville spise hele tiden så trodde jeg jeg måtte slutte på de nye og. Men nå ser det ut som det har gitt seg litt. Sover iallfall og er ikke så sulten og har lyst på noe godt hele tiden lengre heldigvis!

Kanskje, men bare kanskje

I dag var jeg hos behandleren min. Det var egentlig en bra time. Vi prata om ting som var viktige, meningsfylte og som kan hjelpe meg framover. Så kanskje, men bare kanskje, ting kan bli bedre. Jeg vil egentlig ikke tro det, for jeg er så veldig redd for at det ikke skal bli det. Men så bør jeg jo egentlig håpe på det. Det er bra med håp. Det er viktig med håp. Men jeg er så veldig redd for at det bare skal bli enda en skuffelse. Men kanskje …

Sår i hjertet

Jeg hørte dem si navnet ditt. At det var på ditt kontor vi skulle være. Jeg kjente hvordan det knyttet seg i magen. Hvor vondt det gjorde bare å høre navnet ditt. Hvor vondt det ville bli å gå inn på det som en gang var ditt kontor. Og vondt gjorde det. Det var vondt å se et annet navn på døra. Vondt å sette meg i stolen der jeg vanligvis satt og prata med deg. Men denne gangen var det ikke deg jeg skulle snakke med. Du er nemlig ute av livet mitt. Borte, vekke, ikke tilstede. Og jeg visste ikke at det skulle gjøre så vondt å høre navnet ditt. Det hadde jeg aldri trodd. Men jeg så på deg som en siste redning. Som et håp. Et fyrlys som viste veien. Men slik gikk det ikke. Og jeg føler meg sveket. Jeg syns du avslutta på en uprofesjonell måte. Og selv om alt egentlig er din feil, så er det jeg som sitter igjen med et sår i hjertet. Og helt ærlig, jeg savner deg.

De siste dagene.

Jeg har nødt å skrive. Kjenner jeg er så full. Kjenner en smerte som går ned gjennom brystet mitt som et lyn. Må skrive ned noe, få det ut, bli kvitt det. Kanskje det blir bedre da. På mandag var jeg hos kontakten min i kommunen og fortalte hva som har skjedd den siste tiden. At jeg har sittet med piller i håndet, gått ut for å drikke og skade meg. Hun ble jo selvsagt bekymra, og tenkte at hun måtte ta kontakt med behandleren min på DPS. Og det gjorde hun og. Så jeg fikk en time hos behandleren min dagen etterpå i stedenfor bare en telefonsamtale som var planlagt. Vi snakka som vi vanligvis gjør, og før jeg skulle gå så ville hun avtale en ny time, men det ville ikke jeg. Så ikke noe vits, jeg ville jo bare dø uansett. Hva var da vitsen med å sette opp en ny time? Hun ble bekymra av at jeg ikke ville sette opp en ny time, og syns det var best at jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk enhet ved sykehuset. Så da reiste meg og mamma inn da. Og jeg kom på plass. Fyren som tok i mot meg virka egentlig ganske sleip, men var grei nok å snakke med mens han ransakte tingene mine. Han fant visst mye medisiner, ledninger og skadelig ting som han tok med seg. En hel pose. Første dagen gikk greit nok fra starten. Hadde ofte tilsyn, noe jeg syns er greit egentlig. Fikk en grei primærkontakt og på ettermiddagen fikk jeg snakke med legen og ha innkomstsamtale.

Det var først da jeg skulle finne noe i toalettveska det begynte å bli problemer. Den sleipe fyren hadde ikke fått med seg alt skadelig, og jeg fant et barberblad liggende midt i øyesynet mitt i toalettveska, og jeg visste hva jeg måtte gjøre, og det var ikke å skade meg, men å si i fra. Og etter en luftetur ute med primæren min fikk jeg henne med inn på rommet slik jeg kunne fortelle henne det. Da begynte trøbbelet. Jeg fikk et slags «anfall» som jeg av og til får. Jeg blir fjern, klarer ikke å kommunisere, blir redd og får ufrivillige bevegelser i beina og den ene armen for det meste. Primæren min takla dette flott, og jeg klarte å kommunisere med henne skriftlig etterhvert og når det endelig hadde roa seg, så gikk vi ut i stua og jeg klarte å fungere normalt og hun fikk det jeg hadde å skade meg på.

Neste dag var lang! Jeg snakka med legene som tilhørte posten, hele tre stykker. En psykiater og to LIS-leger. Det var anstrengende. Og lite matnyttig, men jeg fikk dem til å skrive legeerklæring på fravær på en eksamen jeg hadde den uka og fikk ei sykemelding, så noe godt kom det iallfall ut av det. Denne dagen var bare lang og kjedelig, og veldig, veldig ensom.

Tredje dagen var verre. Dagen gikk fint. Jeg fant en medpasient jeg kunne snakke litt fornuftig med, litt lengre, interessante samtaler enn med de fleste på andre pasientene på avdelinga. Men på kvelden fant jeg ut at det begynte å bli nok å være meg. Og pliktoppfyllende som jeg er så sa jeg i fra til personalet at nå hadde jeg skikkelig vondt og skadetrang. Jeg vurderte å klemme fingrene i døra eller noe slikt, for jeg hadde jo ingenting å skade meg med og dette sa jeg og til han sleipe som var min kontakt den kvelden. Og da, da fikk jeg fotfølge. Eller hale som jeg kaller det. Og det, det er noe av det verste jeg har opplevd. At folk skal være med meg hele tiden. At de reiser seg om jeg reiser meg for å kaste noe i søpla. Å bli fulgt overalt. Følte meg rett og slett som en unge eller kriminell eller noe. Og jeg vet jo at det var for mitt beste, men det var fryktelig likevel. Til slutt var jeg lei av at sleipingen satt i stua og så på meg, så jeg gikk ut for å røyke på verandaen med han i hælene før jeg sa jeg ville legge meg. Og da sa han at de måtte være med meg da og, og det visste jeg jo, men jeg ville fortsatt legge meg. Så kom tiden jeg skulle legge meg, og siden han skulle stå og se på meg hele tiden droppa jeg tissinga, men pussa bare tennene. Og siden han absolutt måtte se på meg det ene sekundet jeg stod i BH mens jeg skifta t-skjorte, så fikk han inn en kvinnelig pleier som heller skulle være halen min, og godt var det. For, dette var den samme dama som var kontakten min første gangen. Og da jeg hadde lagt meg så fikk jeg et nytt anfall. Bare dette fikk jeg i senga så jeg kasta meg rundt og herja noe veldig. Klarte å slå hånda i senga to ganger hardt og, så jeg har et forslått håndledd og. Til slutt gikk det over og kveldsvakta var og over litt etter det. Da kom en mann inn til meg som skulle være min nye hale. Han var veldig hyggelig og lukta mann. Vi fikk prata en del om domino, fallskjermhopping og litt av hvert før den andre nattevakten kom ut og tilbydde meg noe å sove på. Følte litt at de trodde medisiner kan fikse at, spesielt når sleiping sa «Du må ha medisin, det blir bedre da» Han kunne dessverre ikke tilby meg noe som funka så jeg fikk en dose truxal som ikke var nærme den dosen jeg tar til vanlig, sammen med alkohol for å få effekt. Men han ville verken gi meg så høy dose eller alkohol. Men jeg svelgte den lille pillen hans likevel. Men, da jeg fikk imovane slo det meg ut ganske fort og jeg fikk sove. Heldigvis!

Dagen etterpå ble jeg sendt i drosjen til DPS. Det var planen hele tiden, men jeg syns det var litt rart at det var ok å gjøre, når jeg ikke kunne være et sekund alene kvelden før. Jeg hadde like mye selvskadingstrang og var egentlig mer suicidal. Men, ingen spurte meg hva jeg mente om saken, og jeg er ikke den som roper høyest, så slik ble det.

Da jeg kom til DPS syns jeg det var veldig rart med åpne dører og masse selvskadingsutstyr. De på akuttpsyk. hadde jo samla alt i en pose så fint for meg, så det var bare å velge. Nå har jeg vært her på DPS i to dager og jeg har det ikke bra. Jeg gruer meg til dagene som kommer, av grunner jeg velger å ikke dele her og føler meg lite sett og lite forstått. Og uheldigvis for meg så har det vært lite folk jeg føler jeg har kunnet snakke med. Men jeg har klart å komme gjennom tida til nå med minimalt med selvskading og bare et lite minianfall, så jeg kan vel ikke klage.

Så, nå er jeg tom. Nå har jeg skrevet ut hva som har hendt. Nå kan jeg forhåpentligvis legge det fra meg.

Fra hale til hudløs

Tittelen virker kanskje litt rar, men det var slik jeg følte meg da jeg kom til DPS etter en tur på akuttavdelinga der jeg siste kvelden var så heldig å få fotfølge. Fotfølget ble oppheva i ti-elleve-tida på kvelden, og jeg sovna egentlig straks etter at de hadde gått ut av rommet mitt etter å ha blitt sløva på diverse midler. Så, dagen etter, klokka åtte om morgenen skulle jeg ta drosje alene til DPS. Ikke at det var noe problem, problemet var mer å komme til DPS der dørene er opplåste, og alle muligheter for å gjøre hva som helst ligger rett utenfor dørene. Også innenfor dørene, for jeg fikk jo igjen alt de jeg hadde å skade meg med som de tok på akuttenheten. Ingenting endret seg den natta. Jeg er fortsatt like suicidal, har fortsatt like stor skadetrang og nå kan jeg gjøre nettopp hva jeg vil. Så jeg gikk fra å ha en hale bak meg hele tiden, til å bli helt hudløs og å måtte ta ansvar for meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst, å ha hale eller være hudløs, for å ha hale var vondt, ubehagelig, frustrerende, men og veldig trygt. Men å være hudløs er fritt, skummelt og vanskelig. Men jeg må jo klare meg alene, jeg skal jo leve livet ute og ikke inne på en instutisjon. Men likevel, jeg føler meg ikke komfortabel med å være her.