Animasjon av stemmene

Jeg sa jo at jeg ble litt inspirert av animasjonene på Stemmene i hodet. Jeg er ikke like flink som de proffe folkene som har laget det TV-programmet, men litt kan jeg nå. Så lagde to korte snutter. Den ene er hvordan det føles når jeg blir fanga med stemmene, og den andre er for å vise at de kan være hvor som helst, også i skogen. Kvaliteten falt veldig da jeg lasta de opp på youtube da, men dere overlever nok og skjønner pointet.

 

Stemmene i hodet (NRK)

Jeg holder på se TV-serien Stemmene i hodet på NRK nett-tv. Jeg syns den er veldig informativ og veldig bra laget. Jeg liker spesielt godt animasjonene i den. Jeg skulle ønske jeg klarte/gadd å lage noen animasjoner om mitt eget liv. Det hadde nok vært god terapi. Kanskje noe jeg skulle prøve på. Jeg har (hadde) jo litt ferdigheter innen det feltet og jeg er jo i stand til å google, sådet tror jeg at jeg hadde fått til, om jeg bare hadde giddet.

Jeg holder også på å se TV-serien Jeg mot meg, den også på NRK nett-tv, men jeg liker Stemmene i hodet best. Merkelig nok syns jeg den er litt mer ekte og ikke så oppstilt.Men jeg liker Jeg mot meg og. Anbefaler begge to for folk som vil få litt innsikt.

Link til Stemmene i hodet

Link til Jeg mot meg

Husker du meg? For jeg husker deg.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i vannglasset
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst 
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne 
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Jeg snakka om deg, dere, hos behandleren min i går. Det var tøft. Vondt. Vanskelig. Ja, jeg gråt til og med, nesten. Tårene pressa på. Jeg hadde lyst å gråte, men gråten kom ikke. Ikke da, ikke nå. Jeg husker deg så godt. Ja, dere alle sammen. Jeg husker det, men vil ikke huske det. Og det jeg ikke husker, det husker kroppen min. Det har gnagd seg inn i bein og marg. Jeg slipper ikke unna det uansett hvor mye jeg velger å ikke tenke på deg, dere. Kroppen min husker mer enn det hodet gjør. Kroppen min husker det annerledes enn det hodet gjør. Hodet husker det med å ville gråte. Kroppen husker det med å knytte seg i angst. Hodet husker det med tanker. Kroppen husker det i følelser. Vonde tanker. Vonde følelser. Jeg tenker at jeg ikke er verdt noe. Jeg var jo ikke verdt noe for deg, dere. Hvorfor skulle jeg da være verdt noe for andre, for meg? Jeg føler ubehaget jeg følte da. Jeg føler det enda. Angsten i magen, brystet, armene. Trangen til å skade seg. Trangen til å bli borte, forsvinne, ikke være mer. Jeg husker både tankene og følelsene, og det gjør vondt. Jeg husker smerten, reddselen, ensomheten. Jeg husker det så alt for godt. Jeg ønsker ikke lengre at jeg ikke hadde huska det med hodet, for jeg vet at kroppen husker uansett hva hodet gjør. Nei, jeg skulle ønske det aldri hendte, og jeg håper det aldri skjer igjen, selv om jeg vet at det skjer hver dag, på hver eneste skole for mange, mange barn rundt om i hele landet og det gjør meg så inderlig trist å tenke på at det ikke bare gjaldt meg. Det gjelder så mange små mennesker der ute i det ganske land. Det gjør meg så ufattelig trist at mennesker for livet sitt trampa på og midlertidig ødelagt bare fordi barn ikke kan oppføre og voksne ikke er gode nok forbilder for barn slik at de vet hvordan de skal oppføre. Ja, jeg sier midlertidig ødelagt, for jeg håper, selv om jeg kanskje ikke tror det at det er mulig å rette opp ødelagte liv, bit for bit, og sakte men sikkert bli kanskje litt helere igjen.

Ordenes kraft

Av og til er alt som skal til for at ting skal bli litt bedre å si ting høyt. Si det til noen man stoler på og liker. Store fjell kan bli til smågrus. Store vonde hemmeligheter kan bli litt mindre vonde hemmeligheter. Av og til er alt det man trenger noen å si det til. Det er derfor det er så viktig at man har noen å si ting til. Det er derfor jeg er så takknemlig for jeg har deg.

Tilbake til fortiden.

Jeg har blitt så gammel at det er ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Ti år er et rundt tall og det betyr reunionstid. Jeg gruer meg som bare det. Og jeg vet jeg ikke trenger å gå. Men kanskje jeg har litt lyst. Litt lyst til å vise hvem jeg har blitt, selv om jeg ikke føler det er så mye å skryte av just nå. Kanskje jeg har lyst til å møte igjen gamle fjes. Se hva andre har blitt til. Kanskje jeg har lyst til å vise at de ikke knakk meg, selv om det kanskje var nettopp det de gjorde. Jeg er veldig i tvil på hva jeg skal gjøre, jeg gruer meg allerede og har grått noen modig tårer mens jeg har tenkt på det.

Jeg har så mange vonde minner fra ungdomsskolen. De slo meg aldri, det hadde de nok ikke mot til. Men jeg skulle nesten ønske de gjorde det. For ord og mangel på dem kan skade så mye mer enn et slag eller et spark. Jeg husker en gang. Det var vel andre gangen jeg virkelig knakk sammen på skolen. Vi skulle bytte plasser i klasserommet og hun som var så uheldig å bli sittende på siden av meg nekta å sitte der. Hun lagde et stort nummer ut av det hele foran alle i klassen. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen, ramla ned på gulvet og gråt. Ja, jeg husker det som om det skulle vært i går.

Jeg har så mange sår, noen blødende, andre betente og heldigvis noen som har leget seg selv med tidens hjelp. Jeg kjenner nå når dette med denne reunionen kom opp at mange sår har blitt pirka i, revet opp, klemt og skvist, ja noen til og med kutta opp igjen. Jeg gruer meg like mye til å dra som å ikke dra så jeg er veldig i tvil, men tror nok jeg drar og håper at jeg klarer å spare mine modig tårer til jeg kommer hjem igjen, for gleden av å se dem skal de ikke få, selv om de aller fleste nok har vokst opp og blitt ordentlige mennesker de og.

Eg ser deg.

Det kunne gått så galt, men det gjorde det ikke. I går hadde jeg tenk å ta en liten overdose, kanskje ikke nok til at jeg hadde dødd, men jeg hadde fått en pause. Jeg prøvde å snakke med personalet, men det funka liksom ikke. Jeg begynte å miste meg selv da vi avslutta den hyggelig praten vår. Jeg orka rett og slett ikke være meg lengre. Jeg gikk i dusjen og da jeg kom ut av dusjen leste jeg to meldinger jeg hadde fått. To gode, oppmuntrende, fine meldinger fra to personer jeg ikke har snakka med på en stund og der og da kjente jeg bare Gud si til meg: Eg ser deg. Eg er der. Eg holde deg med mi fasta, trygge hånd. Jeg tok ikke alle tablettene da. Jeg tok bare en. Det var så godt.