Tilbake til fortiden.

Jeg har blitt så gammel at det er ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Ti år er et rundt tall og det betyr reunionstid. Jeg gruer meg som bare det. Og jeg vet jeg ikke trenger å gå. Men kanskje jeg har litt lyst. Litt lyst til å vise hvem jeg har blitt, selv om jeg ikke føler det er så mye å skryte av just nå. Kanskje jeg har lyst til å møte igjen gamle fjes. Se hva andre har blitt til. Kanskje jeg har lyst til å vise at de ikke knakk meg, selv om det kanskje var nettopp det de gjorde. Jeg er veldig i tvil på hva jeg skal gjøre, jeg gruer meg allerede og har grått noen modig tårer mens jeg har tenkt på det.

Jeg har så mange vonde minner fra ungdomsskolen. De slo meg aldri, det hadde de nok ikke mot til. Men jeg skulle nesten ønske de gjorde det. For ord og mangel på dem kan skade så mye mer enn et slag eller et spark. Jeg husker en gang. Det var vel andre gangen jeg virkelig knakk sammen på skolen. Vi skulle bytte plasser i klasserommet og hun som var så uheldig å bli sittende på siden av meg nekta å sitte der. Hun lagde et stort nummer ut av det hele foran alle i klassen. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen, ramla ned på gulvet og gråt. Ja, jeg husker det som om det skulle vært i går.

Jeg har så mange sår, noen blødende, andre betente og heldigvis noen som har leget seg selv med tidens hjelp. Jeg kjenner nå når dette med denne reunionen kom opp at mange sår har blitt pirka i, revet opp, klemt og skvist, ja noen til og med kutta opp igjen. Jeg gruer meg like mye til å dra som å ikke dra så jeg er veldig i tvil, men tror nok jeg drar og håper at jeg klarer å spare mine modig tårer til jeg kommer hjem igjen, for gleden av å se dem skal de ikke få, selv om de aller fleste nok har vokst opp og blitt ordentlige mennesker de og.

7 kommentarer

  1. Vi hadde ti-års reunion her i fjor sommer. Satt med mange av de samme følelsene, men jeg er veldig glad jeg dro. Det var utrolig hyggelig, og jeg fikk så mange komplimenter over ting jeg har fått til og hvordan jeg har utviklet meg.

    Jeg tok en tidlig kveld, tenkte at jeg ikke trengte å være der når de nådde en høyere promille, PG det anbefaler jeg kanskje deg å gjøre også. Man mistet litt hemninger i fylla og det er lettere at noe kommer feil ut da.

    Heier på din deltakelse!!

      • I mitt tilfelle skjedde det så mye i første folkehøyskoleåret mitt at jeg rett og slett ikke ville se folk igjen. Var både bitter over mobbing og sånn som hadde skjedd, og sur på de andre i klassen, inklusive lærer og stipendiater, som virket som de ikke brød seg.

        Da jeg gikk ungdomskolen hadde vi egentlig et godt klassemiljø og det var flere folk der jeg var gode venner med, så var mer usikker der, men bestemte meg for å hoppe over den gjenforeningen også. Var aldri i tvil når det gjaldt folken, men mer usikker på om det var det rette å gjøre når det gjaldt ungdomskolen 😉 .

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s