Når følelsene blir sterkere enn fornuften

Klokka er bare 23:21 nå når jeg begynner å skrive dette. Men det er sannsynligvis begynnelsen på en lang natt. Forrige natt var og en lang natt, nesten helt uten søvn. Jeg vet jeg burde ha sovet, spesielt siden jeg nesten ikke sov forrige natt, men siden jeg har en så sterk trang til å skade meg og ikke har noe å skade meg med så skader jeg meg heller med å ikke sove. Jeg vet det absolutt ikke er lurt, men av og til blir følelsene sterkere enn fornuften.

Jeg har vært innlagt siden torsdag og skal hjem i morgen. Det har vært dager herjet med selvmordstanker og selvskadingstrang. I dag derimot har vært en god dag. Jeg har aktivisert meg mye. Nesten litt for mye. Nå er jeg både sliten og oppspilt på en gang. Selv om det har vært en god dag, straffer eller skader jeg meg likevel med å ikke sove. Følelsene mine er virkelig ikke til å bli kloke på.

Advertisements

Jeg har det jo egentlig ganske bra, men …

Jeg har det jo egentlig ganske bra, sånn når jeg aktiviserer meg mer enn jeg burde. Men med en gang jeg setter meg ned, puster, tar en kvil eller tenker så kommer alt ståkende på igjen. Tankene, s-tankene som jeg pleier kalle dem. Jeg leser og tenker utrolig mye om selvmord og selvskading for tida. Drømmer og fantaserer om det. Jeg er vel egentlig ganske sliten. Ganske lei. Ganske tom for håp. Men jeg har det jo egentlig ganske bra. Det er det som er så veldig synd på en måte og veldig bra på en annen måte.

Skulle bare ønske at hvis kanskje om maybe at ting kunne endre seg, enten på den ene eller den andre måten.

Jeg sitter liksom litt fast.

Jeg savner deg. Det gjør så vondt. Jeg vet jo du er der. Men du føles så langt unna, og det er du jo og. Men det er som om du er enda lengre unna enn det du er til vanlig. Det gjør så vondt å tenke på deg. Tenke at jeg har mista min beste venn. Min bestevenn. For det er det du egentlig er til meg. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til deg lengre. Du har liksom blitt så voksen, og her sitter jeg igjen og kommer ingen vei. Jeg vet jeg har vært gift i mange år. Jeg vet jeg har hus og bil og dyr og alt det der. Jeg vet jeg har kommet langt i livet, men likevel føler jeg at jeg har kommet så kort. Det er som det er et skille mellom meg og verden. Mellom meg og deg. Og jeg har en mistanke om hva det skille er. Jeg tror det heter sykdom. Noe som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Noe som gjør at jeg ikke helt vet hva livet mitt vil bli eller for den saks skyld, hva det er.

Jeg savner ikke bare deg, jeg savner hele livet. Alle, alt. Jeg savner alt det vi hadde sammen. Alt det vi gjorde sammen. Alle samtalene, all latteren, alle tårene, alt. Jeg savner deg så fælt. Jeg savner livet så fælt. Selv om jeg egentlig aldri helt har visst hva livet er, så savner jeg det likevel.

Jeg trodde det vi hadde var evig. Jeg trodde vennskapet vårt aldri skulle forandres. Men jeg var naiv. Jeg tenkte ikke på at du også ble voksen. At du også vokste opp, vokste ifra meg. Jeg skulle så fælt ønske at jeg og kunne vokse, men det er veldig vanskelig å vokse når man sitter fast i gjørma til halsen. Man sitter liksom litt fast. Jeg sitter liksom litt fast.

Hypomani? – jeg elsker det!

Behandleren min ville kanskje sagt jeg er hypoman nå, jeg vil si jeg elsker livet! Høyt oppe er jeg iallfall. Masse energi, lyst til mye, planlegger stort, får gjort ting, gleder meg over ting, er veldig hyggelig. Ja, livet er bare veldig digg.

Jeg tror jeg er hyyyyypoman, jeg tror alt går aaaan. Jeg tror jeg er hyyyyypoman, ja jeg vet alt jeg kaaaan. Forestill deg at jeg synger med min skrålete stemme etter Optimist-sangen av Jahn Teigen.

Måtte dette bare vare, og at jeg klarer å sove. Det er det som er problemet når jeg er sånn her, jeg trenger ikke søvn, tror jeg. Jeg gjør jo egentlig det, men det føles ikke slikt.

Det var aldri meninga vi skulle bli så glad i hverandre.

Det var aldri meninga vi skulle bli så glad i hverandre. Det var aldri meninga jeg skulle bli så glad i deg. Det var aldri meninga du skulle bli så glad i meg. Jeg ville bruke deg. Bruke deg som «reservevenn.» Bruke deg når jeg ikke hadde noen andre bare. Det var ikke meninga du skulle bli så glad i meg. Det var aldri meninga at jeg skulle bli din beste venn. For det vil jeg ikke være. Jeg vil ikke du skal være så veldig glad i meg for du er ingen god venn.

Du drar livskiten ut av meg. Du drar gleden ut av meg. Du gir meg dårlig samvittighet, bare fordi du ikke klarer å takle noen ting. Du takler ikke at jeg sitter på mobilen mens du snakker, likevel gjør du det ofte selv når jeg prater. Du takler ikke at jeg deler oppmerksomheten din med noe. Du takler det ikke om jeg virker uinteressert. Men vet du hva? Jeg klarer ikke å interessere meg hele tiden. Jeg klarer det bare ikke. Og ja, alt er ikke like interessant av det du sier. Slik er det med alle. Det er ikke noe å gråte for. Det er ikke vits å gi meg dårlig samvittighet for det. Og ja, jeg vet du har dine ting å stri med. Men må det gå utover meg? Må du komme for sent? Være dårlig til å gi beskjeder? Ditche meg for andre ting? Må du alltid dra livskiten ut av meg? Jeg tappes mer av krefter av å være med deg, enn å vandre alene i timevis uten mål og mening. Jeg angrer hver gang jeg spør om vi skal finne på noe. For du får meg alltid til å føle meg skit. Men likevel, jeg spør gang på gang. Jeg håper at denne gangen blir det bra. Men det gjør aldri det. Og jeg hater at jeg er så glad i deg som jeg er. Og jeg skulle ønske du faktisk ikke var glad i meg. Og kanskje er du ikke det heller …

Jeg skulle ønske det var like lett å slette noen i det virkelige livet som på Facebook, for da hadde jeg sletta deg for lenge siden. Jeg vet mine intensjoner for vårt vennskap ikke var rene eller gode. Og kanskje er det karma som kommer og biter meg i ræva, men jeg vil ikke være din venn lengre. Ditt vennskap trykker meg ned mer enn det beriker mitt liv.

Beklager.