Et monster.

Jeg har så lyst å si noe. Fortelle noe. Egentlig rope det ut. Men jeg får det ikke til. Får ikke sagt noen ting. Jeg bare har det inni meg og det gjør så vondt. Men jeg kan ikke si det, vil ikke si det. Det er får vondt, for ekkelt, for fælt, for rystende. Det ligger bare inni meg, som et stort altoppslukende monster. Det er fælt!

De siste dagene har jeg gått inn og ut av meg selv. Fram og tilbake. Fått falshbacks og dissosiert. Og det har vært fælt. Frytkelig. Vondt. Søvnen forsvant. Appetitten forsvant. Jeg forsvant. Jeg følte meg røsket i biter. Ødelagt. Som om jeg hadde gått i stykker. Alt gjorde vondt.

Heldigvis har jeg funnet meg litt tilbake. Plukket opp bit for bit. Styrt og limt sammen de bitene jeg har funnet. Og det er ikke noe kunstverk. Det er ikke vakkert limtsammen med gull. Det er rotete og humpete limt sammen. Alt bare for å holde ut litt til. Et øyeblikk til.

Jeg prøver å puste, men alt jeg klarer er å tenke, føle og se for meg hva som hendte. Det som hendte for over ti år siden. Som plutselig fikk nytt liv. Som lå der i dvale inni meg helt til nå nettopp, da det våknet og ble et monster. Et vondt monster.

 

3 kommentarer

  1. Jeg håper der hjalp å skrive, selv om du ikke kunne si hva som skjedde. Jeg syns det er bra at du finner deg i de tusen bitene og limer deg sammen igjen. Ønsker om en bedre uke til deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s