Ensom og venneløs.

Jeg føler meg så veldig, veldig ensom og føler meg så fryktelig venneløs. Her om dagen møtte jeg en mann, en mann som alltid har mast hull i hodet på meg, en skikkelig irriterende mann som jeg faktisk ikke liker i det hele tatt. Og nå overså han meg helt. Svarte ikke da jeg sa hei eller noen ting. Så ikke på meg en gang, og vi satt rett ved siden av hverandre. Normalt sett hadde han prata og prata og prata om totalt uinteressante ting. Men nå sa han ingenting. Og, jeg vet jo at jeg burde være glad til, men det gjorde faktisk vondt. Kanskje kan man si at karma is a bitch, siden jeg ikke likte han. Men, jeg var da alltid hyggelig mot han.

Jeg vet at jeg ikke er en av dere lengre, jeg vet at jeg bare er noen. At jeg egentlig ikke betyr noe, men jeg skulle ønske du, dere, noen iallfall kunne vise at dere brydde dere. Selv om dere faker det så er det bedre enn ingenting. Smil, hils, ett eller annet. Bare vis at jeg fortsatt eksisiterer, for av og tli tviler jeg på det. Av og til stikker jeg en gaffel i meg selv for å se om den går rett gjennom, for hvis den gjør det er det helt sikkert at jeg er usynelig. Men den gjør aldri det og det betyr jo bare at jeg er synlig, men at ingen bryr seg.

Jeg har snart bursdag og jeg er så veldig, veldig redd for at ingen skal ville feire den med meg. Redd for at ingen skal virkelig gratulere meg med dagen. Bare copy/paste en hilsen på facebook-veggen slik folk gjør til alle vennene sine. Og ja, jeg vet jeg har ordentlig gode venner som bryr seg om meg og sånt, iallfall noen, og de husker nok bursdagen min. Problemet mitt er bare at alle de jeg er sånn skikkelig glad i bor så langt borte og ikke har mulighet til å komme i bursdagen min.

Du har sagt at du ikke kan komme i bursdagen min, og det er helt greit, for jeg ville egentlig ikke ha deg der. Jeg inviterte deg bare for høflighetens skyld, men likevel gjør det vondt å tenke på at du ikke tar deg tid til å komme. Det handler bare om piroriteringer. Og jeg blir atter en gang nedprioritert av det. Jeg burde jo være vant med det og kanskje er jeg det og, men det gjør likevel vondt. Så innmari vondt. Jeg er jo egentlig ikke glad i deg, jeg klarer bare ikke la være og være glad i deg. Og det gjør og så innmari vondt.

Jeg fant bildet under på instagram her om dagen og jeg lagra det. Ikke fordi jeg er så veldig enig, kanskje mer fordi jeg er så veldig uenig. Jeg er et menneske, jeg trenger kontakt med mennesker og. Er det feil eller? Jeg trenger å føle at andre enn Gud er glad i meg. Jeg trenger annerkjennelse fra andre. Jeg trenger en klem av og til. Jeg trenger kontakt med andre mennesker og, ikke bare Gud. Jeg er ensom!

IMG_0416

Advertisements

5 Comments

  1. aldri likt den teksten på det bildet jeg, for jeg er ikke enig den. Lonely-but not alone, skulle det stått. For selv om vi har Gud så er vi tidvis ensomme, men om vi er ensomme er vi ikke alene…
    Kjenner igjen utrolig mye av det du skriver, og skulle virkelig ønske du slapp å vite hvordan mange av de tingene oppleves og føles ut…
    og så har jeg faktisk gått og tenkt på deg og bursdagen din i dag, og irriterer meg over at det er så mange mil i mellom oss…
    Jeg er glad i deg og skulle ønske jeg kunne feire deg med låvedans, tenna i tapeten og svingom i gardinene (er det ikke slik pinsevenner gjør det???). Tenker masse på deg. Tusenvis av varme klemmer og tanker din vei

    • Hehe, du får meg jo (nesten) alltid til å smile du. Det er nok en av grunnene til jeg er så glad i deg.
      Jeg skulle og ønske jeg slapp, og at du slapp, men sånn er det ikke, så vi må vel bare bite i den sure sitronen (for jeg tror ikke epler kan bli så sure) og gjøre det beste ut av det. Kanskje strø litt sukker på.
      Men godt å høre at det ikke bare er meg som tenker sånn om det bildet.
      Veldig glad i deg. KLEM!

  2. Kanskje du kan fortelle meg når du har bursdag? Så kan jeg være her, legge igjen spor i bloggen din og vise deg at jeg bryr meg? Jeg trenger ikke fake det. Jeg bryr meg helt på ordentlig. Du skriver en grønn, god, blogg. Du er ikke helt grønn, du vet en masse ting. Og du spirer litt, som håpet, lysegrønt. Og jeg vet ikke om du orker å lese hele kommentaren min eller om den bare er bull shit for deg. Jeg vil i alle fall si: Jeg leser deg. Du er ikke helt alene. Jeg kan bare gi deg en virtuell klem. Men det kan jeg i det minste.

    • Du er så gode du, med de fine poetiske kommentarene dine. Jeg har ikke lyst å legge ut den eksakte dagen jeg har bursdag på bloggen min. Men jeg leser alltid hele kommentarene dine, selv om jeg ikke alltid har energien til å lese alle innleggene dine. Men når jeg gjør det så slår det meg alltid at når jeg leser innleggene dine så virker det som om bokstavene og ordene hopper avsted så lett som bare det og jeg hopper med dem, inn i en liten bit av din verden.
      Takk for den virtuelle klemmen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s