Gnagsår

I dag har vært en vond dag. Jeg har følt meg venneløs og ensom. Akkurat som den gangen da de jentene i klassen løp bort fra meg den 17. maien for mange, mange år siden. Jeg har sittet på en benk alene og drukket kakao. Sittet og chattet med en venninne som heller ikke hadde noe god 17. mai. Kakaoen var ikke en gang god. Jeg prøvde finne noen å være med. Men da jeg gjorde det var det som om jeg like godt kunne vært luft, ikke-eksistrende eller på et helt annet sted. Nei, det er bedre å være ensom alene enn ensom med andre, derfor endte jeg på en benk alene i en mindre bevandra bydel med kakao og mobilen i hånda. Ikke akkurat slik jeg skulle ønske min 17. mai så ut, men slik ble den. Så nå har jeg gnagsår, både på tåa og i sjela.

Reklamer

Jeg vil ikke innrømme det

Jeg vil ikke innrømme det. Vil ikke at det skal være et faktum. Vil ikke at ting skal være slik det er. Vil lyve for alle, og ikke minst for meg selv. Likevel vet jeg at jeg kommer ingen vei med å lyve, iallfall ikke til meg selv.

Jeg tror jeg begynner å bli deprimert igjen. Sånn, der var katta ute av sekken.

Det gjør vondt. Skikkelig vondt. Jeg trodde jo jeg hadde det bra. Trodde dette var gangen der det ikke skulle komme en dyp nedtur igjen. Trodde jeg skulle få være normal nå. Men  som jeg har sagt før og andre har sagt før meg. Gleden varer ikke lenge i et bipolart liv tydeligvis.

Jeg trodde det var medisinene som funka, trodde de gjorde underverk. Ja, jeg vet de bare skal ta den verste toppene og bunnene, men jeg føler med langt på bunn. Umotivert, demotivert, ikke motivert, nedlåst, avslått, utslukka, nedtrykt, ja, rett og slett på bunn.

Jeg vet det nok kommer bedre dager, men hva hjelper vel det når det alltid kommer tøffe nedturer igjen?

Jeg har normale følelser

Jeg har normale følelser, jeg vet det bare ikke selv. Jeg trenger å bli fortalt hva som er normalt og ikke. Jeg er nærmest som en følelsesbaby. Jeg vet ikke forskjellen på rett og galt, normalt og unormalt, friskt og sykt.

Jeg husker en gang for mange, mange år siden så spurte jeg en venninne: «Er det normalt å føle det slik her?» For jeg hadde ikke peiling. Hva er normal glede og hva er normal tristhet? Jeg vet ikke helt enda, men jeg lærer meg det. Steg for steg så finner jeg ut av litt mer av hva som er rett og galt, normalt og unormalt og friskt og sykt.

Men hverken Norge eller Roma var ikke bygd på en dag, det vil ikke min kunnskap om følelser heller være og jeg kommer til å trenge og trenger hjelp til det. Det er ikke lett å vite hva som er normalt når man har vært unormal hele livet.

Så bær med meg om jeg ikke vet hva som er rett eller galt, normalt eller unormalt, friskt eller sykt. Det er ikke med vilje. Det er ikke sykeliggjøring av meg selv. Det er rett og slett mangel på kunnskap.

Det er dine ord, ikke mine.

Det er dine ord, ikke mine. Det er du som sier dem, ikke jeg. Jeg hadde aldri turd å ta slike ord i min munn. Du sier ord som er nærmest forbudte. Jeg ville aldri sagt dem. De overdramatiserer. De virkeliggjør. De får alt til å føles så ekte. Så kvalmende. Så stort og farlig.

Du sier det ikke var alright. At det var alvorlig. At det ikke var lov. At det var et overtramp. Du kalte det med sine rettmessige ord. Ord jeg ikke klarer skrive en gang. Ord som er for såre. For store. For alvorlige. For ekte. For sanne.