Ordene mine er det viktigste våpenet jeg har og nå føles det som om de forsvinner. Det blir vanskeligere å snake. Vanskeligere å skrive. Jeg føler meg tom og forlatt. Hva er vel jeg uten dette våpenet? Skriving er min identitet. Iallfall en stor del av den.
Ordene stokker seg, Kommer ut i feil rekkefølge. Av og til kommer de ikke ut en gang eller så kommer de bare som rare lyder. Bokstavene kommer i feil rekkefølge. Noen bokstaver blir byttet ut med andre. Skrivefeilene blir mange.
Jeg er redd, selvsagt er jeg redd. Ordene er jo mitt våpen. Mitt våpen mot verden, sykdom, urettferdighet og føleleser. Mitt våpen mot meg selv og for andre.
Kjære Gud, ikke la noe ta fra meg ordene, det er min måte å kommunisere på. Både skriftlig og muntlig. Jeg trenger dem.
Grønne Drømmer 
Jeg gir deg en hammer. Så kan du være Tor og slå torden og lyn på sommerhimmelen og la det regne katter. Folk har respekt for lynet. De bør ha respekt for deg. Det har du fortjent. Og du hører til i dette klimaet, og jeg ønsker deg hjertelig velkommen. Takk for at du skriver, også når du mangler ordene dine. De du fant fram, falt i god jord.
Godt de falt i god jord. Det tok lang tid og mange krefter å finne dem.
Tilbaketråkk: Ordene | Grønne Drømmer