Den siste tiden har vært rar. Jeg har ikke helt skjønt hvem jeg er og ikke minst hvor jeg er eller var. Det høres kanskje litt rart ut. Jeg vet jo egentlig hvor jeg er. Det er bare det at alt har føltes så fjernt og at verden er så rar. Jeg syns diktet Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder forklarer så godt hvordan jeg har følt det så jeg velger å lime det inn her slik at dere som ikke kjenner til diktet kan lese det.
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…
Det har vært rart å være i den verdenen jeg har vært i. Jeg har vært aktiv, flink og gjort en hel del ting jeg ikke pleier å få til til vanlig. Følelsen av at alt er så rart kan derimot ikke sammenlignes med den følelsen det var å komme tilbake igjen til den virkelig verden. Det er som et tåkeslør har forsvunnet fra øynene mine. Jeg ser alt så klart og det er så underlig.
Jeg har tatt samtaler og valg etter jeg kom tilbake som jeg ikke vet hva jeg føler om enda. Jeg tror de har vært bra for meg. Iallfall noen av dem. Jeg har kuttet ut folk fra livet mitt og invitert andre inn. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde fått nye venner og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg har også sagt farvel til en venn og det føles faktisk også godt (tror jeg.) Jeg vet det føles godt ut nå, men kanskje kommer jeg til å angre. Jeg vet ikke. Noen folk bryter en mer ned enn de bygger en opp, men det kan jeg heller dedikere et annet innlegg til for det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skal nemlig handle om hvor underlig alt er.
Jeg har som sagt vært så flink og hatt så mye energi. Jeg vet ikke om det har vært en «syk» periode eller om det bare har vært en periode av noe annet. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet på en oppgave jeg nå har levert inn. Skummelt var det og vondt i magen får jeg bare jeg skriver dette mens jeg venter på bedømmingen av den. Jeg har også vært veldig kreativ og fått til masse på den fronten. Hvis sant skal sies har jeg en del uferdige prosjekter på den fronten så jeg har kanskje ikke fått til så veldig masse likevel. Men det har vært godt å holde på med, det har det.
Men jeg har også vært på den motsatte siden av skalaen. Jeg har vært sliten. Sovnet flere timer på sofaen flere dager i uka. Totalt utslitt når jeg kommer jeg hjem. Jeg lurer på om jeg har tatt meg litt hardt ut ltit for lenge og nå har smellen kommet. Jeg føler likevel at jeg har det helt greit. Jeg er angstfull til tider. Jeg har selvmordstanker og fantasier, ja av og til planer også. Jeg er redd for rare ting. Jeg føler meg rar. Men likevel tenker jeg at jeg har det helt greit. Jeg er reflektert, ja kanskje litt mer enn til vanlig. Jeg vil gjøre noe med problemene mine. Jeg vet bare ikke hva jeg vil gjøre med livet. Det er nemlig så rart og underlig.
Jeg vet ikke hvor jeg har vært eller hvorfor jeg var der. Jeg vet det var godt og jeg vet det var vondt. Men det jeg vet allerbest er at det har vært veldig rart og underlig å komme tilbake. Jeg vet også at det føles som om en del av meg ble igjen i den andre verdenen. Jeg vet ikke hvor den delen er og jeg orker ikke lete. Alt er alt for rart til å klare det. Kanskje finner jeg den igjen. Kanskje forblir jeg rar resten av livet, men det klarer jeg vel å venne meg til det og.
Jeg husker ikke hvem jeg er eller hvor jeg var, heller ikke hva som var meninga med dette innlegget eller hvorfor jeg begynte å skrive det. Jeg vet bare at her er så underlig.
Grønne Drømmer 