Ordene

Det har gått lang ting. Flere måneder. Jeg har ikke skrevet et ord her på bloggen. Jeg har ikke skrevet så mye i det hele tatt. Alt har vært et ork. Å chatte på facebook som jeg kunne gjøre i timevis før i tiden har blitt en mare. Som en pinlig, treg samtale jeg helst vil komme meg ut av. Å trykke liker og tagge venner i dumme bilder på facebook har vært min form for kommunikasjon i hverdagen. Å møte folk. Snakke i telefonen. Ja, egentlig har all form for kommunikasjon har vært et stress. Alt som har med ord å gjøre er vanskelig. Jeg har skrevet det absolutte minstekravet på de siste oppgavene mine på studiet. Eksamensoppgaven leverte jeg aldri inn. Jeg skrev fem setninger, eller var det egentlig bare tre? Enda et halvår bortkasta. Eller, det har absolutt ikke vært et bortkasta halvår. Det har skjedd mye! Både på godt og vondt. Men det skal jeg ikke skrive om nå. Det får bli et eget innlegg dedikert til det. Dette innlegget skal bare handle om ordene. De forbaska ordene. De umulige ordene. De lydløse ordene. De usynlige. De ikke-eksisterende.

Jeg har tidligere skrevet om hvor redd jeg har vært for å miste ordene mine. Den gang var det ikke som nå. Da var ordene der. De kom bare ikke ut. Jeg sliter fortsatt med å finne de rette ordene og å skrive dem rett. Heldigvis ikke i like stor grad nå som da. Det stopper opp av og til når jeg skal skrive ord. Hvordan staver man egentlig absolutt? Jo, jeg vet det begynner med en a, men hva så? Fingrene vil trykke på alle tastene samtidig. Hvilken kommer først? Og er det noen d’er eller n’er i det? Jeg vet ikke. Husker ikke. Tar en liten pause. Setter fingrene mine på pause. Tenker litt. Nullstiller hjernen også går fingrene på nytt. De klarer det igjen. De skriver resten av ordet. b s o l u t t. Jeg kan det jo egentlig. Jeg vet det jo egentlig. Det går bare i stå.

Men nei, det er ikke slik nå. Eller jo, det er jo det, men det er ikke det som er problemet. Det er det at det er ikke kontakt mellom fingrene og hodet. Ikke hjertet og hodet heller. Ingenting er i kontakt med hodet. Det stopper opp. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg tror jeg har mye på hjertet og i hodet. Jeg får bare ikke tak det. Men nå, nå skriver jeg.  Av hjertens lyst. Eller av noe annet. Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at jeg skriver? Det er så mye jeg har hatt lyst til å skrive om, men jeg har ikke hatt ord. Jeg har ikke visst hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal skrive det. Men, jeg lever på tross av ordene.