Det er lenge siden jeg har skrevet. Helt siden i fjor. Jeg har ikke glemt bloggen, nei. Jeg husker på den stadig. Jeg tenker på at jeg vil skrive, men mitt forrigje innlegg Ordene er fortsatt gjeldende. Jeg skulle ønske jeg hadde blogga oftere sånn jeg kanskje kunne ha huska alt som har skjedd. Men jeg husker ingenting. Eller, noe husker jeg jo, men det er så mye jeg ikke husker. Småting i hverdag og store ting i livet. Men dette innlegger skal ikke handle om det. Det skal handle om noe annet. Jeg hadde en plan på hva jeg skulle skrive da jeg åpna denne fanen for å begynne å skrive, men nå husker jeg ikke helt hva det var. Jeg får bare skrive noe. Skrive, skrive, skrive. Skrive helt jeg føler meg ferdig.

Det har hendt mye i det siste. Jeg har slutta på studiene. Slutta. Ikke bare tatt en pause. Jeg har gitt opp. Det er ikke vits å pine seg gjennom det lengre. Jeg fikk ikke gjort noe. Leste ikke. Tok ikke eksamene heller. Da er det vel ikke vits å fortsette? Pine seg uten å få noe igjen for det.

Jeg har vært innlagt en gang i måneden siden desember. Satser på at jeg skal klare mars uten en eneste innleggelse.

Jeg har følt at jeg har blitt gitt opp. Jeg fikk avslag på min henvisning til poliklinikken på DPS. Jeg følte meg litt mindre gitt opp da legen på døgnavdelinga sa at alle som hadde et tilbud på dagavdelinga på DPS fikk nærmest automatisk avslag. Hun sa vi burde sende en ny henvisning. Hun har slutta i jobben sin og ingenting har blitt gjort.

Men jeg har og følt at jeg har blitt tatt på alvor. De kommer med forslag om nye behandlingstilbud. Intensiv opplegg og langvarige. Her og der. Jeg håper bare noe skjer. Til nå har det bare vært snakk. Ingenting skjer av seg selv og jeg kan ikke skrive henvendelser selv. Jeg kan mase og purre, ja det kan jeg. Og jeg har til og med gjort det. Men det er de som må gjøre. Jeg håper på fortgang.

Jeg har slitt meg ut. Gang på gang. Ligget og grått av smerte dagen derpå. Jeg klarer ikke helt å porsjonere kreftene rett. Jeg får feber og vondt rundtforbi, blir lyssky og uvel. Men jeg lærer aldri. Det går jo så ofte fint mens jeg holder på. Jeg glemmer at det kommer en ny dag i morgen. Senest på fredag brukte jeg opp ekstratanken av drivstoff. I går lå jeg og klarte nesten ikke bevege et lem. Jeg var så sliten, det verket så i hele meg. Kroppen var for tung til å bæres. Men likevel kjedet jeg meg så. Senere på kvelden orket jeg litt. Jeg var letta og glad over at jeg hadde fått kreftene tilbake. Jeg tenkte ikke over at batteriene burde bli ferdig opplada før jeg begynte å bruke dem. Jeg klarte et par timer før jeg falt om mulig lengre ned igjen. Lyset ble for lyst. Jeg måtte skru av alt lys. Heldigvis fungerte hørselen og stemmen. Jeg kunne fortsette å videochatte, sånn uten videoen da. Jeg klarte til slutt å karre meg opp i senga kvalm og fæl med en heidundrende hodepine. Neste gang jeg tror jeg klarer litt mer enn det jeg egentlig gjør så håper jeg at jeg husker på denne helga. Og snakk om å ta hensyn til sin egen kapasitet så tror jeg jeg bør avslutte nå før jeg havner helt på bunn igjen. Jeg skal jo leve i morgen og, og da er det jobb.

Dette ble kanskje ikke helt som planlagt og langt fra så bra som jeg ville det skulle bli, men kanskje jeg må senke standarden min. Jeg sier iallfall farvel og på gjensyn (om ikke så alt for lenge håper jeg.)

Reklamer