Jeg er stolt av meg selv

IMG_0530

Her satt jeg og grein og grein i dag. Jeg tok egentlig et forgrått bilde av meg selv, men det har forsvunnet et eller annet sted. Av og til prøver jeg alt for hardt og av og til klarer jeg ikke alt det jeg prøver på. I dag var en av de dagene. 

Jeg hadde ikke kommet halvveis hjem en gang før jeg måtte stoppe bilen, ringe mamma og få henne til å plukke meg opp og kjøre bilen hjem for meg. 

Men det er lov. Jeg tok hensyn til meg selv. Jeg pressa meg ikke alt for langt over smertegrensa. Det skjedde ting jeg ikke hadde kontroll over som jeg ikke visste skulle skje og dermed ble den bilturen hjem mye vanskeligere enn det den hadde trengt å bli. 

Jeg kan være stolt av meg selv kasta inn håndkle der og ikke pressa meg for mye. Jeg er stolt over meg selv for å ha kasta inn håndkle og ikke ha pressa meg for mye. 

Av og til må man gjøre skumle ting og

Her om dagen kom semesterplanen for neste semester ut, jeg så den i dag. Det var egentlig ikke noe urovekkende med den. Det var en helt normal plan, men likevel, den satt i gang noe i meg jeg ikke liker, en følelse av angst og av å ikke ha kontroll. Og jeg syns det var ufattelig tidlig å begynne å grue seg til eksamen, tre måneder før liksom.

Jeg føler meg iallefall ikke bra. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre. Livet virker så vanskelig av og til, men heldigvis, er det bedre enn hva det har vært den siste tida. Men bedre betyr ikke alltid bra, og det gjør det ikke i denne situasjonen her.

Men, tilbake til overskriften, jeg vet jo at det var denne semesterplanen som gjorde alt så vanskelig, men ikke om jeg har tenkt til å slutte på studiene av den grunn nei. Jeg skal fortsette med det, mestre det, og en eller annen gang i fremtiden bli ferdig utdanna, og det, det ser jeg ganske så fram til for av og til må man gjøre skumle ting og!

Jeg må ha hatt det fryktelig

Jeg har bledd gjennom gamle papirer fra type ungdomsskolen+ og det er mye fælt der altså. Veldig mye ensomhet, veldig mye mobbing. Iallefall var disse to tingene en stor del av meg på ungdomsskolen. Jeg har side opp og side ned med grusomme dikt og fortellinger fra ungdomsskolen. Jeg hadde det rett og slett ikke greit der. Jeg hørte ikke til, passa ikke inn. Men jeg finner og noen papirer som jeg virkelig håper er litt eldre. Det er mest tegninger. Eller kanskje ikke mest, men en god del tegninger og. Jeg kjenner hvordan det gufser i meg da jeg ser noen av tegningene. Det ene får jeg skikkelig vondt inni meg av å se på fordi jeg vet at da jeg tegna den hadde jeg vondt. Skikkelig vondt og var virkelig redd. Husker ikke når det var. Husker lite fra fortida mi, og det er det kanskje en grunn til og. Jeg er nesten litt glad at jeg ikke husker på til daglig hvor vondt jeg hadde det. Hadde jeg gjort det tror jeg jeg hadde blitt bitter. For jeg vil ikke si at jeg er bitter for det som har skjedd nå. Jeg har fortrengt det, på både godt og vondt.

På ungdomsskolen hadde jeg det fælt fordi omstendighetene rundt meg var fæle, på videregående hadde jeg det fælt fordi hjernen min var så ødelagt om jeg kan si det at det var mye mer mellom himmel og jord for meg enn for kanskje mange andre. Om hjernen min var så ødelagt fordi jeg hadde det så fælt på ungdomsskolen eller om det hadde hendt likevel. Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, det er at jeg aldri vil tilbake til slik jeg hadde det på ungdomsskolen, videregående eller tida da jeg var fulltidsstudent på hybel. Ikke at jeg vil ha det slik jeg har det nå heller, men, jeg vil iallefall ikke tilbake.

2015-10-05 21.06.17

Jeg husker ikke at jeg skrev dette, men jeg husker følelsen, følelsen av å ikke orke, følelsen av støyet i ørene, som jeg forsåvidt har enda. Følelsen av at null kontroll. Heldgvis har jeg gjennvunnet kontrollen. Heldigvis så har ting utvikla seg litt, i noe jeg tror er rett retning.

2015-10-05 21.06.32

Dette husker jeg heller ikke når jeg skrev. Jeg håper det er på videregående+ for jeg vil ikke at jeg skal ha opplevd dette mens jeg bare gikk på ungdomsskolen, og jeg tror nok heller ikke det er fra ungdomsskolen på grunn av skrifta. Men det sier så veldig, veldig tydelig hva stemmene, og jeg, sier når de er som verst. Jeg velger å tro at dette kanskje er i perioden hvor jeg studerte borte og var helt alene med stemmene mesteparten av tiden. Uansett, det gjør vondt å lese, det vekker opp vonde følelser og minner. Jeg savner det ikke.

2015-10-05 21.06.57

Dette lurer jeg på om er fra ungdomsskolen kanskje, muligens videregående. Det er rett og slett hvordan jeg følte (føler) at jeg blir ønsket velkommen av en ny dag. Jeg har flere ganger tegnet monstre, men dette er rett og slett et av de frykteligste jeg har sett jeg selv har tegnet. Det ser kanskje ikke så ille ut, men jeg husker følelsen bak, og jeg kjenner fortsatt ofte på den følelsen.

2015-10-05 21.06.39

Når jeg ser dette bildet og ser at det er tegnet på samme ark som forgje så tror jeg nesten helt sikkert at det er fra videregående. Rett og slett fordi jeg husker dette som mitt første forsøk på å tegne stemmene og hvordan de fungerte. De var liksom så skremmende, og i «ekko» altså det var ekko på den ene stemmen som gjorde at det hørtes ut som mange. Og ikke la deg lure av smilet til han til venstre, ser du ikke at han har sylskarpe tenner?

2015-10-05 21.05.27

Dette er nok fra 10. klasse+, rett og slett fordi det er på nynorsk. Og jeg tror det er lagd før første gangen jeg innrømte at jeg hadde angst som var i russetida på videregående. Det er nemlig en mann de ikke visste om da, og jeg kalte han Angst, for det var det han var. Angst er borte nå, han har drukna. Ikke det at jeg ikke har angst lengre, men nå vet jeg det er angst, jeg trenger ikke en figur eller skikkelse for det. Nå er angst angst og ikke noe mer. Selv om det fortsatt er smertefullt og skremmende så vet jeg hva det er og jeg gjør det ikke mer skummelt og skremmende enn det det egentlig er. Jeg prøver iallefall å ikke gjøre det mer skremmende og skummelt, for jeg syns det allerede er ganske så skummelt og skremmende.

2015-10-05 21.06.48

Dette er det verste bildet. Jeg har spart dette til slutt. Det er av en dame tror jeg, og jeg har scrollet ned slik jeg slipper å se hvor ansiktet egentlig skal være. For jeg husker denne skikkelsen. Den pleide å følge etter meg da jeg gikk på internatskolen jeg gikk på et år på videregående. I virkeligheten var hun og hennes medsammensvorne hvite, men jeg kunne jo ikke fargelegge hvit på  hvit, derfor ble hun svart. Jeg husker frykten når jeg måtte gå ute alene. Jeg husker hvordan jeg ringte mamma eller løp bare jeg skulle gå over skolegården etter mørkets frembrudd. Jeg husker hvordan disse damene følgte etter meg da jeg sprang over skolegården. Jeg husker likene i trappegangen. Jeg husker de døde utenfor døra til rommet mitt. Jeg husker de døde under senga. Jeg var rett og slett livredd det året. Jeg blir nesten svimmel av å tenke på det, og det jeg blir enda svimlere av er at ingen egentlig tok meg på alvor.

Vær snill kjære deg.

Jeg har lyst å fortelle hvordan jeg har det, men den fortellingen finner jeg ikke ord til. Derfor sier jeg heller at det går bra. Jeg har lyst å si noe om hva som er og hva som ikke er, men ikke her heller har jeg ordene. Jeg har lyst å rope sannheten om meg, men føler ikke jeg har noe stemme. Så jeg føler meg heller tildekket av slør og full av intet. Jeg legger meg stille ned og orker ikke mer. Ikke en gang en skade orker jeg å lage for jeg er så lei, så sliten og så bitter av å være meg. Så kjære deg, vær så snill bare la meg slippe å være meg.

Når drøm blir mareritt

Jeg har virkelig drømt om å studere i lang lang tid, det har vært en god drøm, noe godt, og nå, nå når det endelig kom har det utviklet seg mer til et mareritt. Ja, det gjør det jo hver gang jeg prøver å studere, så skjønner egentlig ikke hvorfor jeg er så overraska, men sånn er det nå iallefall.
Jeg har fått to innleveringsoppgaver og må velge en av dem, problemet er bare det at jeg ikke skjønner noe av noen av dem. Jeg får angst av dette. Jeg leser og leser, men vet ikke hva oppgavene går ut på, hva hjelper da å lese? Jeg blir frustrert, sint og lei meg og det går utover folk rundt meg. Nei, jeg er rett og slett skuffa.

Det er faktisk fryktelig vondt å slite med angst

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av de, de som vegret seg for å gå ut, de som unngikk andre, de som var «partykillere», ja en av de med så sterk angst at det går ut over livskvaliteten og det sosiale livet. Men her er jeg visst. Ironisk nok sitter jeg på kafé når jeg skriver dette da, men å gå på kafé alene er langt så skremmende som å gå sammen med to-tre gode venner. Sosiale sammenhenger, ja det er det som dreper meg innvendig, det er det som får meg vil å ville synke ned i jorda, det er det som er fryktelig. Ja, det er det som gir meg angst! Selv om det er gode venner og folk jeg kjenner godt kjenner jeg hvordan angsten kryper seg opp i kroppen min, hvordan armene verker, brystet strammer seg og magen velter seg. Det er faktisk fryktelig vondt å slite med angst. Og lenge før angsten kom krypende så meldte jeg meg på som frivillig under årets beste sommerleir for barn og ungdom, og nå gruer jeg meg noe helt vilt! Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å overleve. Jeg vet at angst ikke er dødelig, men det kan godt føles slik ut fordi om. Det hjelper lite at de tre-fire årene jeg har vært med som frivillig har jeg såvidt sovet noe som helst om nettene, og den lille søvnen jeg har fått har jeg fått om dagene da jeg egentlig burde gjøre andre ting. Nei, jeg vet rett og slett ikke hvordan dette skal gå til, men det gjør det vel på en eller annen måte. Det må vel det?

Angst for det ufarlige

Jeg vet ikke hvor mange mil jeg har kjørt med campingvogn i mitt liv, eller sittet på når andre har kjørt da, men det er ganske mange. Likevel er jeg skamnervøs hver gang, jeg har rett og slett angst for det. Noe som egentlig er veldig trist, med tanke på at jeg elsker å være på campingtur, spesielt med campingvogn. Likevel så er jeg så redd. Greit nok at vi har ei Hobby, som er litt vinglete på veien, men SÅ redd burde jeg ikke være. Jeg er redd for at den skal velte, redd for at noe galt skal skje, redd for det meste. Jeg håper virkelig jeg kan bli kvitt litt av angsten for å sitte på med campingvogn baketter, for det er jo på campingtur jeg har det best, det er det som er livet. Kunne jeg valgt hadde jeg vel flytta ut i campingvogna og sovet der hver natt. Men hva er vel kjangsen for at det skjer noe galt? Svært lite, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det inn i hodet. Tror jeg skal ta opp denne frykten med behandleren min neste gang jeg skal dit, for jeg elsker jo å være på tur! Men sånn som i dag da vi skulle ta ned campingvogna til huset for å snart gjøre den klar til sommeren, jeg var skitredd, måtte gå ut av bilen og gå ned. Orket det ikke. Håper virkelig jeg får denne angsten under kontroll til sommeren for da blir det tur!